Viser arkivet for stikkord venner

Ohana

Hver dag er det noen som prøver å ta sitt eget liv. Hver dag er det noen som klarer å ta sitt eget liv. Når en hører om slike hendelser virker det hele så langt unna. “Det er jo ikke meg eller mine det gjelder” tenker en kanskje. Det kan snu seg veldig fort. Plutselig er det du som får telefonsamtalen om at noen av dine nærmeste har prøvd å ta sitt eget liv. Fire ganger i løpet av dette skoleåret har noen jeg er glad i prøvd å ta sitt eget liv. Jeg takker Gud for at de fortsatt lever, og lever i frykt for at en dag skal de få det til!

Det å være en pårørende i slike tilfeller er helt forferdelig. Tusenvis av følelser strømmer igjennom deg på en gang, og du ender med å bare sitte der å tenke. “Men, hun virket jo helt fin når jeg snakket med henne i går?” eller “Jeg så aldri noen tegn”. Du tenker “hva kunne jeg gjort?”. “Hvorfor merket jeg ikke at hun ikke hadde det bra?” En skal ikke skylde på seg selv i slike situasjoner, men det skjer så automatisk. Også er det den mest forferdelige tanken: “Tenk hvis hun hadde klart det?”

Jeg er så takknemlig for at ingen av de har klart det, og at de fortsatt er i live. Jeg er takknemlig for at jeg kan høre at de har helt tilfeldige latterutbrudd. At vi har små venninnehemmeligheter og at vi kan snakke i koder blant andre. At vi fortsatt kan le under den scenen i kinoen der ingen andre ler. Etter en får beskjed om noe sånn, så tar en mye mer vare på de små øyeblikkene. De små øyeblikkene betyr så mye mer. Alltid ta vare på de små øyeblikkene. For de kommer aldri tilbake, uansett.

Jeg vet om mange som dropper vennene sine når slikt skjer. Hvorfor? Hvorfor skal du forlate noen når de trenger deg mest? Når de trenger en person som viser de kjærlighet, og vennskap! Når de trenger noen som står der med en hjelpende hånd å sier “dette kommer til å ordne seg”. Aldri venn ryggen til noen som trenger deg sårt, hvis det er tøft for deg, tenk deg hvor tøft det er for de?

Det å være psykisk syk er som å brekke et bein. Forskjellen er at det er fysisk. Hvis en du kjenner har brekt beinet sitt, da hjelper du vel til? Du bærer ryggsekken, bærer bøker, venter tålmodig når ting tar litt lenger tid. Hvorfor skal en plutselig ikke stille opp når noen sliter psykisk? Hvorfor har det blitt så tabu?

Jeg kommer aldri til å venne ryggen til noen som trenger meg. De kan prøve å skyve meg unna så mye de vil, men jeg blir der. Ohana betyr familie. For mine venner er min familie, og det betyr at ingen blir etterlatt.

Herlig sommer bilde av spreke ungdommer på solastranda i Stavanger.