Viser arkivet for stikkord utdanning

Musikantar treng di hjelp!

Hei, i dag har eg noko å be alle lesarar av framtida om. Eg er nemleg elev ved Voss gymnas på musikklina. I dag fekk me vite ein utruleg trist beskjed. Det har kome ut eit forslag frå fylket der ein av punktene er at musikklina her skal leggast ned. Det syns eg er utruleg trist. Absolutt alle elevane her syns det er viktig å behalde musikklina, og me vil jobbe hardt for å overbevise politikarar om at musikklina skal bli! Det er eit vedtak i fylket som seier at det skal vere eit kulturtilbud i dei tre store regionane i fylket, og det vil no bli slik at dette gjelder for alle andre enn oss. Det einaste som fell utom vedtaket er musikklina her. Om me forsvinn, blir 1/3 av tilbudet om musikkutdanning i vidaregåande skule i Hordalan kutta. 1/3.

Eg kjem frå Osterøy og kunne også ha søkt på Langhaugen i Bergen, men dersom eg hadde hatt litt dårlegare karakterar hadde eg aldri kome inn. Dermed hadde eg endt opp på studiespesialiserande på Osterøy, eg hadde vore med dei same menneska og levd det same livet som før. Heilt ærleg, så trur eg at eg hadde gått lei.

Det er mange andre i klassen min som seier dei hadde endt opp med heilt andre ting dersom det ikkje hadde vore ei musikkline her. Dei hadde gått IKT, mekanisk, elektro eller heilt andre ting. Det er til og med ei jente som har hatt litt problemer som seier ho ikkje hadde gått på skule i det heile. Det hadde altså hatt store konsekvenser!

Og når det kjem til dei andre kulturtilbuda på Voss, trur eg dei hadde lidd under tapet. Vossajazz får mange frivillige til å hjelpe dei frå musikklina, rockeklubben, Ole Bull akademiet og korpsa hadde også lidd. Eg veit at eg ikkje hadde vore med i Fossegrimen dersom eg ikkje hadde flytta, og eg hadde ikkje flytta om det ikkje var for musikklina. Den har betydd utruleg mykje for mange menneske og det ville bety utruleg mykje for oss om alle kunne ha skreve under her: http://www.underskrift.no/signer.asp?Kampanje=4021

Kanskje kan de også spre ordet? Be vener og familie om å signere, det hadde betydd utruleg mykje!

Om fremtidshåp

2020. Langt nok frem i tid til at vi ikke kan si noe for sikkert, men nærme nok til at vi skulle ønske at vi kunne det. Oljen har enda ikke tatt slutt, men presset på å finne nye kilder til ufattelig rikdom blir større for hvert år som går. Antallet fattige i verden har, i følge FN, vært halvert for fem år siden. De begynner å få det travelt. Særlig med tanke på at verdens befolkning (spesielt i utviklingsland) fortsatt vokser i enorm fart. Det blir irrelevant å utrydde fattigdom hvis det ikke er nok mat å kjøpe for de som får mer å rutte med.

Jeg lurer på hvordan bygde-Norge ser ut i 2020. Har vi funnet et svar på urbaniseringsproblemet? Finnes det jobber, utdanningsinstitusjoner og muligheter som gjør at desentraliseringen gjør en helomvending? Hvem er det som skal sette i gang disse tiltakene? Svarene vi bør ha på disse spørsmålene når vi kommer til 2020 tror jeg ligger i utdanning. Utdanning både for norske elever og elever på andre kontinenter. Det at vi i de godt utviklede landene som har ressurser til å hjelpe andre får lære om globale problemstillinger, samtidig som at de vi ønsker å hjelpe lærer det samme, er høyst nødvendig når verden blir mindre og mindre.

FNs tusenårsmål tar også sikte på at grunnskoleutdanning for alle verdens barn skal være på plass fem år før vi har nådd 2020. I følge alle statistikker, er dette det målet det går best med. Her er det mye snakk om prosenter. Kvaliteten på utdanningen er lite omdiskutert av skrytepavene som ønsker å promotere sin egen organisasjon. Barn og ungdom som er rammet av fattigdom i utviklingsland har et sterkt ønske om å lære noe som faktisk kan hjelpe dem med å overleve og å være en del av samfunnet. Rettighetsopplæring står også høyt på ønskelisten. I mange land har også fattige stemmerett, men uten den riktige informasjonen kan de ikke bruke den på en måte som gagner dem selv og deres lokalsamfunn.

Hvis man konfronterer FN angående dette, vil mange gi som svar at de er en fredsbevarende organisasjon, og at de ikke har noen intensjoner (eller midler, for den del) til å legge press på utviklingsnasjoner med en dårlig tilpasset læreplan. Dette er vanskelig å uttale seg om, men en ting som er helt sikkert er at med ressurser kommer en hel del ansvar. Organisasjonenes tiltak for å bedre utdanningstilbudet i fattigere land, er omtrent like gjennomtenkt og engasjerende som å putte en femtilapp på en bøsse når noen fra TV-aksjonen ringer på døra. Altså, det er viktig, men uten kunnskap og engasjement er det ikke verken nok eller særlig virkningsfullt.

Mitt store håp for 2020 er at myndighetene slutter å kreve at barn og ungdom verden over sitter på skolebenken i flere år uten å lære noe som helst som har innvirkning på deres eget liv. I tillegg ønsker jeg at norsk ungdom, og ungdom i utviklede land generelt, skal få et velutviklet innblikk i internasjonale problemstillinger gjennom sin utdanning. Først da tror jeg vi er på vei til en verdensbefolkning som er samkjørt nok til å bekjempe fattigdom, miljøproblemer og uoverensstemmelser mellom nasjoner (uten våpen). Da tror jeg også forståelsen for hvor viktig det er at vi tar tak i urbaniseringsproblematikken verden over kommer til å øke.

I 2020 ønsker jeg å leve et godt liv, ha en god jobb og ha fantastiske mennesker i livet mitt som jeg kan være glad i. For å kunne være tilfreds med det livet, er det likeså viktig for meg å ikke føle at vi lever i en verden der urettferdighet og likegyldighet er akseptert.