Viser arkivet for stikkord skrivekonkurranse

Skrivekonkurranse om innvandring og integrering

Skriv om korleis du meiner me bør ta i mot flyktningane som kjem til Noreg.
Kanskje du vinn nokre av dei fine premiane våre?!

Skrivekonkurranse: Kva skal me leva av i framtida?

Skriv om kva du meiner me bør leva av i framtida! Over 3.000 kroner i premiar.
Les meir her!

Kva er det største ønsket ditt?

Kva håper du vil skje i 2015?
Del ønskelista di med oss!

Grunnlova og språket

Oppgåve 2

Eg forstår godt at politikarane har slite med å kome til einig om kor vidt ein skal modernisere språket i Grunnlova, og eventuelt kva for eit skriftspråk ho skal vera på. Å modernisere ein 200 år gamal tekst, skriven på såkalla «gamalnorsk» fører med seg eit par problem slik eg ser det: Ein må oversette ho utan at ho vert dobbelt så lang, og vi må ikkje miste den viktige bodskapen som ligg i ho. Eigentleg burde det vore viktigare enn kva for eit skriftspråk ho er på. Men, når ein no har debatten kjørande, er dei som svoltne tigrar som jaktar på sine bytta. Tigrane er tilhengarane av bokmål, mens tilhengarane av nynorsk har verte tigrane sitt byttedyr.

Det er viktig at Grunnlova vert skriven på begge skriftspråka, der er trass alt menneske som har nynorsk som hovudmål. Eg merka meg eit utsegn av Sveinung Rotevatn, kor han sa: «I dag får me ei grunnlov på riksmål, som vil vera språkleg utdatert i det sekund ho er vedteken. Heldigvis får me også ei på moderne norsk.» Han har veldig rett i det han seier. Nynorsken har forandra seg veldig lite i forhold til kva bokmålet har gjort. Bokmålet er i stadig forandring, nye ord kjem til mens nokre andre verte gøymt i gløymeboka. Nynorsken har vore veldig stabil, og er derfor eit språk vi burde nytte oss av når vi skal modernisere Grunnlova. Eg reknar nemleg med at politikarane ikkje har noko plan om å modernisere ho på ny om 20 år, fordi vi slit med å forstå kva som står i ho. Eg seier ikkje at dei skal oversette ho til berre nynorsk. Det ville berre vore urettferdig overfor dei ca. 90% som har bokmål som sitt skriftspråk.

Sjølv har eg ikkje noko imot at vi har ei Grunnlov på nynorsk og ei på bokmål. Alternativet er jo at ho ikkje vert modernisert, og at nokon om 50 år er nøgde til å gå eigne skular der ein studerer «gamalnorsk» slik at dei kan undervise i rettslære. Ein kan rett og slett ikkje forvente at ein til evig tid skal vere nøgde til å lese Grunnlova på skriftspråket dei brukte i 1814 berre fordi politikarane i 2014 ikkje vart einige om kva for eit skriftspråk ho skulle skrivast i. Det seier seg sjølv! Dersom nynorsken skulle døy ut ein gong, vil vi jo ha Grunnlova som eit kulturminne, så sjå positivt på det!

Oppgave 2: Grunnlov til folket

2014 har vært et år fullspekket av mye moro. Tidligere i vinter var det OL i Sotsji, og for tiden spilles fotball-vm i Brasil. I tillegg dette har vi også feiret 200-årsjubileet til vår egen grunnlov. I denne anledning ble det i år vedtatt at den 200 år gamle loven skulle få et språklig ansiktsløft, og at det sågar skulle bli utgitt en offisiell, nynorsk versjon. I denne artikkelen vil jeg drøfte hvorvidt disse vedtakene har vært riktige.

Les hele

Paragraf 112

Hvordan tar man vare på fedrelandet?
I år 2100 vil jordens befolkning ha nådd 10,8 milliarder mennesker ifølge forskernes estimater. Det er lite trolig at Norge vil få en spesielt mye større befolkning ettersom den store befolkningsveksten hovedsakelig foregår i Afrika, der levestandarden vil øke mye fremover, noe som vil føre til at folk lever lenger.
Med en stadig økende befolkning, et stort press for å forsørge alle og få ubebodde strøk, trues jorda nå mer enn noen annen gang av enorme katastrofer. Enkelte uavhengige, men også mange menneskeskapte katastrofer.
Heron av Alexandria, også kjent som Mekanikus, var en av flere fremragende forskere, kunstnere og vitenskapsmenn som ble samlet i Alexandria i Egypt av den makedonske regenten Ptolemaios. Heron var en fremragende matematiker og ingeniør. Han fant blant annet opp Heronskulen og Heronsbrønnen. Heronskulen var verdens første dampmaskin og om den hadde blitt videreutviklet kunne den startet den industrielle revolusjon 1800 år før den faktisk startet.
Om Herons dampmaskin hadde blitt forbedret og den industrielle revolusjon var blitt sparket i gang allerede i antikken, kunne verden vært en ganske annen. Ja, om den da fortsatt hadde eksistert eller vært beboelig.
Den moderne dampmaskinen ble funnet opp av James Watt i 1769 og har snart eksistert i 250 år. Selv om den ikke lenger brukes (med enkelte unntak) har den sparket i gang en rasende klimaendring og kulturrevolusjon. Jordas befolkning har blitt mangedoblet og den gjennomsnittlige temperaturen på jorda har økt mye de siste 200 årene (se graf)

Selv om temperaturen ikke har økt mange grader, så gjør selv svært små endringer store utslag på jordas klima. Spesielt Afrika og Sør-Europa har blitt hardt rammet. Afrikas befolkning pakkes stadig tettere sammen i takt med Saharas okkupasjon av stadig mer land i Nord-Afrika. Den strekker seg allerede fra kyst til kyst og nå jobber den seg videre mot nord og sør.
Sør-Europa trues stadig oftere av hetetokter og i Sentral-Europa flommer det over. Bokstavelig talt.
Hva gjelder så Norge? Norge har en historisk motstandskraft mot naturkatastrofer og de eneste større katastrofene som har rammet landet er svartedauden og Nazi-Tysklands okkupasjonen, som er menneskeskapte katastrofer. De eneste nevneverdige naturkatastrofene vi har er noen snøskred-ulykker og flommer.
Norge er et av verdens rikeste land, men til tross for at vi har en enorm økonomi har vi gjort lite for å utvikle oss til å bli et mer miljøvennlig land. En borger av den norske stat slipper gjennomsnittlig ut 10 tonn med Co2-avfall i året. Det er lite i forhold til Qatars massive 44 tonn, men det er likevel et høyt tall.
Den norske politikken er, i likhet med nesten samtlige andre lands politikker, altfor treg og lite produktiv. Man sliter med å komme med fornuftige forslag og man bruker altfor lang tid på å gå inn for disse og sette de i live.
Som et av verdens dominerende land bør det være en selvfølge at Norge leder an i jakten på et grønt og miljøvennlig miljø. Som et av få land har Norge en økonomi som stadig generer mer penger til overs. Mye av disse pengene bør brukes på forskning og deretter etablering av miljøvennlige foretak, så som økt utnyttelse av vind- og vann-ressurser. Nå bør vi kjempe for å tilrive oss tittelen som «Verdens Miljøstat».

Torstein Bakketun Kyte

Obs! Teksten overskrider antall tegn kun på grunn av kildene under:
Kilder: Gapminder (svensk statistikk program, kan lastes ned på www.gapminder.org), en.wikipedia.org/wiki/Heron , http://no.wikipedia.org/wiki/Heron_av_Alexandria

Bærekraft og langsiktige planer

Oppgave 1.
Bærekraft og langsiktige planer

I dagens samfunn snakker man mye om bærekraft og bærekraftig utvikling. I Brundtlandkommisjonen er bærekraftig utvikling definert som ”en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov.”
Men hvordan skal man få et bærekraftig grunnlag for fremtidige generasjoner uten at dagens samfunn blir svekket?
Situasjonen er per i dag ikke særlig bærekraftig for fremtidige generasjoner. Jeg tenker da spesielt på de vestlige landene og de ulike industrilandene. Jeg sier ikke det at situasjonen ikke vil kunne forandre seg de neste 25 årene, men per i dag er det ikke laget en langsiktig plan. Planene som politikerne kommer med er skrevet frem til 2020, altså seks år fra og med i dag. Disse planene er ikke bærekraftig laget, fordi man ikke tar hensyn til alle faktorene som spiller inn. I en tidsperiode på seks år kan mye skje i jordbruket, i havet og ikke minst i atmosfæren. Plante og dyre mangfoldet er ekstremt utsatt, selv om mennesker i ulike deler av verden også vil bli rammet. Jeg mener menneskene er hovedårsaken til de fleste av de globale problemene vi møter i hverdagen, og vi har en viss plikt å rette opp mange av dem.
For meg handler ikke bare bærekraftig utvikling om våre fremtidige generasjoner, men også om bevaring og vern av ulike dyre -og plantearter. Lista over utryddningstruede arter har aldri vært større en den er nå, så burde ikke alle fremtidige generasjoner har like gode muligheter til en bærekraftig fremtid uansett art og oppholdssted?
Grunnene er mange til at vi mennesker ikke klarer å redusere utslippene, forbruket og ressursene våre. Den mest grunnleggende årsaken etter min mening er; Menneskene er grådige og tenker i hovedsak mest på seg selv. Vi vil aldri kunne forandre vårt forbruk og våre utslipp så lenge vi er såpass egoistiske og selvsentrerte. Fordeling av ressurser er ulikt fordelt. Mens mennesker dør av overvekt i mange vestlige land, dør andre av sult og mangel på reint drikkevann. Forskjellene er store, og veien til en bærekraftig utviklingen er enda ikke nådd.
Langsiktige mål og planer må lages. Planene må gå over flere tiår og må lages av eksperter med gode kunnskaper om naturens bæreevne, samfunnet og dagens ressursbruk.
Hvordan kan vi forandre forbruket om vi skal være så selvsentrerte og gjerrige som vi er i dag? Jeg sier ikke at aller er slik, men en flertall av oss vil ha det beste og det nyeste hele tiden. En slik tankegang vil ikke skape en bærekraftig utvikling for noen av oss. Vi lever under et og samme tak.
Vi er avhengige av hverandre uansett hva.
Selv om Norge er en liten nasjon, har vi et viktig budskap som vi må videreformidle både nasjonalt og globalt. Vi må huske på at ingen er perfekte og at Norge som nasjon også har sine små feil selv om vi er kåret til en av verdens beste land.

Gratulerer med Grunnlova!

I år fyller Grunnlova 200 år. Dette betyr 200 år med norsk sjølvstyre, og 200 år med demokrati. Sjølvstyret måtte nordmenn kjempe for, og demokratiet kom ikkje av seg sjølv, men dette skrivet gav grunnlag til den moderne norske staten. Likevel tenker mange at dokumentet er så fjernt frå kvardagen og så vanskelig å forstå som mulig. Men det er ikkje sant no lenger!

Les meir…

16-åringar og stemmerett

Eg meine at 16-åringar bør ha stemmerett. Dette er ikkje berre fordi eg er 16 sjølv, men fordi eg meine at 16-åringar er vaksne nok til å ta slike val. Ein av dei sakane eg meine er veldig viktige er skule og utdanning, og her kan vaksne meine alt dei vil, men det er tross alt, vi som går på skule og ikkje dei. Eg meine at sida det er vi som går på skule og vi som må ha denne kvardagen, så burde vi få lov til å ha ei stemme med i spelet.

Mange seier at 16-åringar ofte kan vere tullete og tenkje at det ikkje betyr noko i forhold til viktige saker og at dei ikkje er gamle nok og erfarne nok til å ta seriøse val. Og det er der eg er ueinig. Eg meine nemlig at mange 16-åringar i dag er veldig vaksne av seg og mange er veldig politisk engasjerte spesielt i forhold til politikk og eg meine at det er grunn nok til å også la 16-åringar stemme, for mange er veldig reflekterte, ganske mye meir enn noko av det eg har høyrt frå vaksne.

Burde ikkje eg få bestemme korleis mi framtid skal sjå ut?

I ein alder av 16 år følar ein at ein kan alt i verda, ein følar seg ansvarsfull nok til å ta eiga val og ikkje minst så følar ein seg vaksen. Mange er gammal nok til å ha oppleve sin første kjærleik og mange vet ikkje ein gong kva ordet kjærleik betyr. Dei fleste har oppleva det og bli behandla urettferdig og ein eller annen form for hat. 16 åringar er høgtenkjande individa med sterke mengingar om korleis dei vil at deira liv skal være. Ja, ein 16 åring følar seg stort sett like vaksen som alle andre vaksne. Så kvifor skal man ikkje få lov til og stemma?

Eg vet kva eg vil stemme, eg vet kva eg vil for samfunnet rundt meg, meg sjølv og min framtid, og eg vet akkurat kva for eit parti som vil oppfylle mine krav. Eg har vore med i eit ungdomsparti i fleire år og eg er politisk engasjert. Sjølvsagt er eg også ein del av samfunnet vårast, så burde ikkje eg også få vere med å bestemme korleis eg vil at samfunnet skal vere? Gjer ikkje det meg kvalifisert nok til og stemma?

Sjølv om eg vet kva eg vil stemme og er sikker på mitt val, så er ikkje alle ungdommar det. Og sjølv om dei fleste 16 åringar følar seg vaksne nok til å ta eiga val og bestemma over seg sjølv er bare fåtalet det. Dei fleste er nok meir avhengig av deira forsørgjarar enn det dei trur. Det finnas 16 åringar som ikkje klarar å gjøre noen ting på eigenhand, og det finnes 16 åringar som ikkje bor heime lengre og må klare seg sjølv. Så det er jo fortståelig at samfunnet ikkje vil risikere at en hau med dumme 16-17 åringar skal stemme kunn fordi dei vil ha fri snøscooterkjøring i Noreg eller alkoholsal til 16 åringar. Korleis skulle samfunnet vårast ha blitt da? Ja, da kan ein vel like så godt bare gi Siv makta med ein gong og vente på jordas undergang.

Det er jo klart om ein stemmar på eit parti bare fordi dei lovar deg fri snøscooterkjøring i Noreg, og ein ikkje bryr seg noe om dei andre sakane partiet står for, så er ein ikkje moden nok til å stemme! Her er det faktisk ikkje bare ungdommar som ikkje er modne nok til å stemme, for det finnes nok hundrevis av vaksne som kunn stemmar på eit parti på grunn av ein enkelsak som dei syns er veldig bra. Så kanskje ingen burde få stemme da? Kanskje vi bare skal bli til ein republikk, så blir det like rettferdig for alle?

For å løyse et sånt problem så burde ein ha kunne kvalifisert seg for å stemme, det burde ha vært ein slags test 16 åringar kunne ha tatt for å få lov til å kunne stemme? Slik vil jo dei som ikkje er modne nok ikkje få lov, og de som verkeleg vil stemme må bevise at dei er kvalifiserande nok til å ta eit slikt val. Eg trur at det hadde vore den beste løysninga, da hadde jo nesten alle fått vilja si! Om 16 åringar skulle ha fått stemmerett så vil ikkje alle ha stemt uansett, det ville nok bare ha vært dei som er ekstremt interesserte. Ikkje alle vaksne stemmar heller, så da kan ein ikkje forvente at alle ungdomar skal det. Så da er det kanskje ikkje noe problem eigentleg?

Så kvifor skal samfunnet stoppe engasjert ungdom som bare vil det beste for samfunnet? Eg er ein del av samfunnet, eg er dagens ungdom. Eg er ein del av nåtida og eg er ein del av framtida. Eg burde få vere med å bestemme korleis min framtid skal sjå ut. Eg vil bestemme korleis min framtid skal sjå ut!

Skrevet av Silje B. Dahl

Bruk stemmeretten til å stemme rett!

Hva er viktig når du endelig har fått stemmeretten din ved en alder av 18 år, enten du er kvinne eller mann? Det som er viktig er å stemme rett. Men hvem er det egentlig som bestemmer hva som er å stemme rett? Er det deg? Er det mamma og pappa? Er det politikerne? Eller er det Gud?

Jeg skal avsløre det snart. Faktisk akkurat nå. Den som bestemmer om du stemmer rett, er fremtiden. Er det noen som kjenner fremtiden? Svært lite sannsynlig. Derfor er det også svært lite sannsynlig at noen vet om du stemmer rett også. Ingen, ikke en gang du, kan vite om du stemmer rett før du faktisk møter fremtiden.

Partiene skriker: «Stem på oss, så stemmer du på en bedre fremtid!» Men igjen så kommer vi tilbake på det samme temaet. Hvordan kan man vite at fremtiden blir bra uten å møte den? Når man prøver noe nytt, så er eneste måten å finne ut av hvordan det går på, å vente å se. Det var det som skjedde i gamle Sovjet. De testet en ny ideologi: Kommunismen. Funket det som forventet? Nei! Det ble en total katastrofe med sult og alt som er. Men når du leser kommunismen opp fra papiret, slik det var planlagt, så høres det ut som en drøm. Noe det for så vidt også er. Men på grunn av denne hendelsen, så betyr ikke det at kommunismen ikke vil funke hvis vi prøver på nytt. Eneste måten å finne ut av det på, er å stemme, la tiden gå, og sjekke om vi stemte rett.

Stemmeretten for kvinner er jo det vi feirer i år. I 1913 var det store året, da kvinner endelig fikk muligheten til å stemme rett. Det jeg lurer på er hvorfor de ikke hadde stemmerett med det første? Trodde folk at kvinner ikke kunne stemme rett? Hvordan kunne de tro det? De hadde jo ikke møtt fremtiden? Etter at kvinnene fikk stemmeretten, dukket det etter hvert opp flere kvinnelige ledere Og for å si det sånn: Jeg er ganske sikker på at det har blitt bedre å leve i Norge etter 1913. Dette jeg lever i nå, er fremtiden i forhold til 1913. Vi har møtt fremtiden, og har funnet ut at mennene som stemte over kvinners stemmerett, stemte rett.

Så hva lærte vi ut ifra denne teksten? Du kan stemme på hva du vil, og ingen vet om det er rett eller galt før de møter fremtiden. Så bruk stemmeretten, og vent og se!

Vår sak

I verdas mest demokratiske land rår det to diktatorer som herskar over ungdommane. Dei heiter ikkje Assad eller Kim- Jong Un. Dei heiter krav og forventning. Dei gjer at me ikkje orkar meir. Dei gjer at me ikkje eingong enser at det er Stortingsval. Dei gjer at me ikkje stemmer. For me, me har nemlig nok å tenkje på.

Krav frå samfunnet. Krav frå skulen. Karakterar. Hæ, er du ikkje med på ein dyr russebuss? Komme seg inn på BI. Ein må jo gjere det bra! Krav frå Facebook og Instagram. Ein kan heldigvis gjere livet, og ein sjølv litt penare ved å sette på eit filter på Instagram og leggje ut det som berre er morosamt. Krav frå magasiner og dei som bloggar. Ein skal vere tynn. Ein skal vere muskuløs. Ein skal ha dei nyaste kleda og dei hottaste tinga. Mulberry. Parajumper. Ralph Lauren. Mac. Og sjølvsagt må ein ha jobb til så ein kan tene pengar til å kjøpe den nyaste iPhone 5.

Forventningar frå samfunnet om ambisjonar. Om politisk deltaking. Om at me skal forstå dei norske verdiane. Krav om at me ein gong skal bli framtidas leiare. Om at me er framtida og at den skal bli god. Krav om at me ein gong skal forvalta den norske økonomien like bra som den forvaltast i dag. At vi skal få bukt med miljøkrisa, gjere jorda vår heil att. Krav om at me skal stemme. Men korleis veit ein kva ein skal stemme på når dei åtte partileiarane berre står og kranglar? Dei kranglar om skulen. Om olja vår. Om vegane. Om miljøet. Men dei kranglar aldri kva dei skal gjøre for at me ungdommar skal få det betre. Eg pratar ikkje om dei materialistiske tinga. Ein kan jo klage litt over studielånet, men ein har jo ikkje grunn til det eigentleg. I disse valtider er det lett å få inntrykk av at Noreg er et heilt rasert land som ein må byggje opp frå grunnen av.

Nei, eg pratar om korleis me ungdommar verkeleg har det. Inni oss. 6000 ungdommar fikk i 2012 lykkepiller for å klare kvardagen. Dei klarer ikkje krava. Den postmodernistiske tanken om at alle norske ungdommar skal gå på studiespesialiserande linje og ein gong studere juss eller gå på BI, er rådande. Det speler ingen rolle kor mange timar me har med naturfag, Kristin Halvorsen, om me ein gong er for sjuke til å ta imot jobbane.

Dei kallar oss curlingbarna, me som blir dytta fram. Men kven tar i mot oss når me fell? Eg har vore russ i år, og under festar har eg prata me så altfor mange jenter og gutar som har grått til meg når dei har drukke. Grått for at dei ikkje orkar meir. Kanskje er det derfor så mange ungdommar tek eit friår etter vidaregåande, for å hente seg inn att etter alt presset? For livet er ikkje like vakkert som eit instagrambilete.

Det er ein kjent sak at norsk ungdom engasjerer seg svært sjeldan i politisk arbeid. Er det fordi me ikkje har noko felles sak å kjempe fram? Me har jo ingen radikale krav å kjempe for, som for eksempel abortloven på 70- talet. Jo, vi har ei sak, ungdommar, og her er saka vår: me må ta tilbake liva våre! Me må reise oss opp! Eg meiner ikkje at me skal droppe ut av skulen og bli hippiar. Nei, me må ta eit val om å endre utviklinga i samfunnet frå det destruktive til å sjå at vi er noko utan å pynte på verkelegheita. Me må sørgje for at psykisk helse blir satt på dagsorden i skulen slik at færre blir sjuke. Det er vi som skal setje våre eigne krav og forventning!

Kva har så dette med politikk å gjere? Det handlar om å bruke stemmeretten sin! Ikkje berre i eit valår, men heile tida, kvar einaste dag.

Av Kristine Madeleine Banggren, 19 år

Kjelder:
http://www.p4.no/story.aspx?id=519450 (2. Side, første avsnitt)

Likestilling er lik allmenn stemmerett?

Noreg 2013 er eit av verdas mest likestilte land. Politikarane snakkar om likestilling, kranglar om likestilling og roser likestilling. Samstundes snakkar me om allmenn stemmerett og like rettar mellom menn og kvinner i eit og same andedrag. Dreier likestilling seg mest om allmenn stemmerett, og er det det som skal til for å få likestilling?

Dei raudgrøne i politikken er flinke til å snakke om likestilling. 11. juni 2013 på Eidsvolls plass i Oslo vart stemmerettsjubileet feira med besøk og talar av både statsminister Jens Stoltenberg og statsråd Inga Marte Torkildsen. Først og fremst hylla dei kvinnene som hadde kjempa for å få stemmerett, men dei kom òg inn på temaet likestilling. Sjølvbestemt abort, barnehageplassar og fleire kvinner i arbeid vart trekte fram som store, viktige forandringar i det norske samfunnet etter me fekk allmenn stemmerett.

Noreg er ikkje aleine om å ha allmenn stemmerett, og det er berre nokre få land som ikkje har det i dag . I India blei allmenn stemmerett innført i 1949 . Likevel har ikkje India utvikla seg på same måte som Noreg. Rystande episodar, kor jenter heilt ned i treårsalderen har blitt valdtekne, utan at politiet eller staten har teke tak i det, har vore i media det siste året, og me veit at India er kjent for tvangsekteskap. Kulturen til landet legg ikkje til rette for meir likestilling.

Så kva er det som gjer at Noreg er eit mykje meir likestilt samfunn enn India og andre land med allmenn stemmerett? Først og fremst har kulturen enormt mykje å seie. Noreg er ikkje kjent for ein kultur der ein nyttar vald og våpen for å få igjennom det me vil. Me bruker ord og demonstrasjonar og demokratiske middel, og samstundes høyrer dei som styrer på innbyggjarane. Klassar har òg mykje å seie når det gjeld likestilling. Mange andre statar deler systematisk inn innbyggjarane i klassar, og dei passar på at dei øvste i samfunnet får meir å seie enn dei som er heilt nedst. Sjølv om me har forskjellar i Noreg òg, og nokre yrke er betre betalte enn andre eller meir respekterte, finn me ikkje den systematiske delinga, for det er ikkje ein del av vår kultur. Dette gjer at likestillinga får gro i samfunnet vårt og me respekterer det.

Før kristendommen kom i Noreg, hadde me ein meir valdeleg kultur med klasseskilje. Sjølv om det gjekk mange år frå kristendommen kom, til Noreg vart eit demokrati, kan me sjå at religionen endra oss som personar og samfunn. Likeverd og respekt vart naturleg for oss. På same måte kan religionar vere med å stagge likestillinga, viss den står for andre verdiar. Sidan statsreligion er med på å avgjere kulturen i eit land, har dette mykje å seie for likestillinga.

Likestilling har altså ikkje berre med allmenn stemmerett å gjere, men òg med kultur og religion. Hadde Stoltenberg og Torkildsen då feil, då dei snakka om likestilling 11. juni? Ikkje nødvendigvis, for eit likestilt samfunn utan allmenn stemmerett finst ikkje. Det er akkurat som ei godteskål utan sukker. Det grunnleggjande må vere på plass først. Om resten av likestillinga dei gjekk inn på hadde like mykje med 11. juni 1913 å gjere, som det dei meinte, er ikkje nødvendigvis sant.

1913 var utvilsamt eit viktig år i Noreg, både politisk og kulturelt, men ikkje like viktig som me skulle tru, for det er dei grunnleggjande verdiane og kulturen og tradisjonane i landet som er med på å skape eit samfunn, ikkje berre allmenn stemmerett. Kunne det kanskje vore like riktig å snakke om likestilling på 17. mai?

Haugan, Siv, Indias historie, http://snl.no/Indias_historie (20. august 2013)
Wikipedia, Kvinnelig stemmerett, http://no.wikipedia.org/wiki/Kvinnelig_stemmerett (20. august 2013)

Jomfruveljar

I år er det val. For min del er dette det første valet der eg kan stemma. Eg gler meg til å bruke min stemmerett, er litt bekymra for kva parti eg skal stemme, men mest av alt for om alle nyttar seg av retten dei har til å bestemme.

Til no har eg ikkje klart å bestemt meg for kva parti eg skal stemma. Eg klarar ikkje tru på alt som blir sagt og lovt, og har heller ikkje bestemt meg for kva sakar eg er mest opptatt av. Difor har eg klikka meg igjennom forskjellige valgomatar, i håp om å få svar på kva parti eg burde stemme. Eg tippa at Høgre ville komme høgt opp, sidan det var dei eg scora høgast på under valet for 2 år sidan. Resultata blei difor ganske overraskande. I følgje NRK bør eg stemma Kristeleg Folkeparti (KrF), Miljøpartiet De Grønne (MDG) eller Senterpartiet (Sp). Nettavisa meiner eg heilt klart eg bør gå for Sp, KrF eller Høgre. Aftenposten klarar ikkje bestemme seg og eg endar opp med Sp, Venstre og Høgre på delt førsteplass. Her kjem dessutan MDG 3. sist, det same gjorde dei på Nettavisa sin valgomat. Med andre ord ser det ut til at eg bør stemma Sp og Geir Pollestad. Noko som er heller tvilsomt..

Heldigvis er det ein månad til valdagen. Det gjenstår partileiardebattar, diskusjonar, avisoppslag, facebook-oppdateringar, moglege skandalar og partifellar som drit seg ut eller seier feil ting på feil tidspunkt til feil person. Ikkje minst kan medievinkling av saker ver avgjerande. Politikarar har dessutan mykje å vinne på rett retorikk, mediemerksemd og å få deira kjernesaker fram i media på best mogleg måte. Trynefaktor spelar ofte ei stor rolle + den politiske bodskapen.

Likevel er ikkje den størst bekymringa mi er kva parti eller kva politikar som skal få min stemme. Eg bekymrar meg meir for om folk nyttar stemmeretten sin. Det skremmer meg at mange av dei eg kjennar ikkje veit kva parti som sit i regjering eller kven som er statsministar eller partileiar i dei største partia. Eg blei lei meg å oppgitt når under halvparten i klassen kunne fortelje kva tre parti som sit i regjering. Fleire hadde heller aldri høyrt om Knut Aril Hareide eller Jonas Gahr Støre. Skremmande? Ja. Det som er endå meir skremmande er at mange seier at dei ikkje skal stemme. Det er heilt i orden og ikkje vite kva du vil stemme, men det er ikkje i orden og ikkje bruka stemmeretten! Finn det partiet du er mest einig med/ minst ueinig med, og stem! Eg trudde me var så opplyste no til dags at me visste at stemmeretten er grunnleggjande for eit demokrati. Dersom du ikkje nyttar stemmeretten blir det litt som å takka nei til demokratiet. Viss ingen gidd stemme, forsvinn retten og dermed også demokratiet. No er ikkje valdeltakinga så låg at demokratiet er truga, men me må ikkje ta det for gitt. Det er ikkje meir enn 100 år sidan kvinner fekk stemmerett og framleis kjempar barn, unge og vaksne for frie og demokratiske val i sitt eige land.

Ei oppfordring til alle, unge og gamle diskuter politikk og bruk din STEMMERETT!

16-åringar: bestemma over landet, men ikkje seg sjølve?

Foreldra si underskrift er som ein dyrebar nøkkel for mindreårige. Den opnar dører til alt som er nytt og spanande. Nektar foreldra dine deg nøkkelen, kan du eigentleg berre ta bustad i ei grotte fram til du vert 18. Før den tid, har du lite du skulle seia uansett.

Syster mi er 17 år. Onsdag skulle ho opna bankkonto. Både mor og far måtte skriva under diverse dokument for at det kunne godkjennast. Det er tidkrevjande, men forståeleg. Ein vil ikkje at ein mindreårig skal vikla seg inn i økonomiske flokar før ein er myndig og har det fulle ansvaret for seg sjølve.

Dersom ho skulle bestemma seg for å ta ei tatovering, måtte ho også hatt foreldra sitt samtykke. Elles risikerer ho om 20 år å bli sitjande og lura på kvifor ingen stoppa ho då ho tatoverte ”YOLO” langs truselininga.

Staten seier mindreårige ikkje kan ta det fulle ansvaret for sine handlingar, og at dei ikkje forstår lantidskonsekvensane av beslutningane dei tek. Foreldre og føresette må underskriva dokument i hytt og dynevêr: for å reisa på klassetur, søkja stipend og for å få pass. Det er så vidt ein får gå på toalettet i skuletimen med mindre ein har billetten med den gylne signatur.

I fleire samanhengar i samfunnet blir syster mi vurdert inkompetent til å ta eigne beslutningar og val. Ho skal ikkje bruka hjerna si eller tenkja for seg sjølve. Det er mor og far si oppgåve.

Å krevja foreldra sitt samtykke er logisk og fornuftig. Dersom syster mi tek ei dårleg beslutning som 16- eller 17-åring, skal ho ikkje måtte li for det langt inn i det vaksne liv.

Nokon meiner at å senka aldersgrensa for stemmerett vil auka deltakinga. Men det er lite sannsynleg. Det vil truleg gjeve ein kort opptur i stemmeoppslutninga i byrjinga, men deretter søkkja så snart det ikkje er nytt og spanande lengre. Røyndommen er så, at dei fleste 16-åringar er meir opptekne av kven som vinn Paradise Hotel enn kven som vinn valet.

Andre preikar om at 16-åringar burde få stemmerett fordi dei også er ein del av samfunnet. Jau, det er nå sant, men det er også ein 9- og 12-åring. Skal me gjeva dei også stemmerett? Sanninga er at 16-åringar verken har forståing eller livserfaring nok til å ta beslutningar som avgjer samfunnet me skal leva i imorgon. Den oppfatninga og haldninga viser staten ved å forlanga foreldra sitt klarsignal for kvar minste handling borna deira skal gjera.

Difor er det å innføra stemmerett for 16-åringar både korttenkt og irrasjonelt. Kvifor skal dei få bestemma over landet, når dei ikkje får bestemma over seg sjølve? Å kunna vera med å påverka morgondagens leiarar er eit av dei viktigaste vala ein skal ta. Dersom syster mi ikkje skal få bestemme om ho kan blekka «YOLO» ved trusekanten, burde ho heller ikkje få avgjera kven som skal forma Noreg sitt samfunn, utvikling og framtid. Iallfall ikkje utan foreldrenes samtykke.

Stemmer som ikkje er høyrt

Når eg var liten elska eg sirkus. Eg kunne omtrent dra mamma eller pappa gjennom dørene til sirkuset, eg klarte ikkje vente til å sjå dei praktfulle dyra. Når eg var liten var eg også uvisst om alt som forgikk i kulissene. Ja, eg var litt dom, men det var vel ikkje berre meg?

Debatten har vært stor dei siste åra når det gjeld elefantar og andre dyr i Sirkus. Dessverre har ikkje elefantane stemmerett i sin eigen skjebne. Dei er ikkje med på å bestemme kva som skjer med dei. Skal dei bli slipt fri? Fortsette i fangenskap og tvang til dagen dei dør, for så å bli erstatta med ein ny som lider av same skjebne? Skal det avvikles slik at når dei elefantane som nå er i sirkus dør, så er dette over?

Det er så mange som snakkar på vegne av elefantane, men når de snakkar om kvifor elefantane skulle bli i sirkus så blir dyrevelferda sjeldan brukt som et argument for! Det blir brukt økonomi, politikk, og andre merkelege argument som ikkje har noko å si for elefanten. Spørsmålet er; er livet elefanten får i Sirkus bra? Svaret på det varierer vel på kva man syns er bra. Det er nokon ting eg gjerne skulle ha gjort mot dei som stemmer FOR elefantar i Sirkus, så skulle de nok få eit anna syn på kva som er bra og ikkje bra.

Noen elefantar har tatt i bruk stemmeretten sin, men vi fortsetter å lukke øyrene for dei. Det dei seiar har ikkje nokon verknad på politikken. Elefantane rømmer, og setter liv i faresona. Til og med da vil ikkje landbruksministeren innrømme at nok er nok! Eg som trudde han berre hata dyr, men han lik visst ikkje menneskjer heller.

Det er viktig for oss som har ein stemmerett å bruke den, og vi må bruke den for dei som ikkje har noen muligheit til å bruke sin. Vi må forsvare de som ikkje har nokon makt. Ikkje berre elefantane, og ikkje berre dyr.

Velkommen til skrivekonkurranse om stemmeretten!

Skriv om kva du meiner stemmeretten bør brukast til! Over 10.000 kroner i premiar.
Les meir om skrivekonkurransen!

Saman, men kvar for seg

Det var ein gong ein verdsdel som låg midt på kartet. Det var ein vakker verdsdel som strekte seg frå dei varme landa i sør til isaudet på kanten av verda i nord. I denne verdsdelen var det masse forskjellige kongerike (og republikkar), og desse enkelt ordna på ein slik måte at italienerane budde i Italia, tyskerane i Tyskland, esterane i Estland og svenskane i Sverige. Kvart land hadde sine særpreg, og folka som levde i dei var opptekne av å vere seg sjølv, og ikkje vere dei andre i nabolanda. Italienerane åt spaghetti og ropa ut vindauga medan dei slo ut med armane, tyskerane drakk øl og hadde på seg lederhosen, esterane sat i badstu og piska kvarandre med bjørkeris og svenskane budde i raude trehus ute i skogen og åt knekkebrød.
Kvart folk hadde sin måte, og levde fint i fred og fordragelegheit – sånn bortsett frå eit par blodige krigar i ny og ne.

Så kom EU og skulle sikre handelen landa imellom og hindre nye usemjer mellom Storbritannia og Tyskland. Nokre politikarar fann ut at det ville vere ein god idé å innføre same valuta i landa i unionen. Det var det ikkje. Problemet er at når ein skal realisere ein felles politikk, må ein ha same utgangspunkt og grunnlag. Kva som vart tenkt i Bruxelles under forhandlingane om felles økonomi er ikkje godt å seie.
Korleis var det tenkt at rike og velorganiserte Tyskland skulle ha same økonomiske utgangspunkt som fattige, korrupte, siesta-haldande Italia og Spania?
Vel, det gjekk ikkje.
Korrupsjonen i sør vart alle sitt problem, og at grekarar ikkje betalte skatt irriterte plutseleg heilt opp i Skandinavia. Og når ein står saman, fell ein saman. Det må ryddast opp, men det viser seg at det er vanskeleg å styre så mange ulike nasjonar under eitt. Italienerane vil framleis ete spaghetti, og tyskarane vil framleis drikke øl. Det ser ut til å vere vanskeleg å skjøne for strukturerte nord-europa at siesta ikkje forsvinn med det første, og at sør-europa ikkje vil betale skatt til korrupte system. Fridom, likskap og brorskap er lettast å oppnå om folk er innstilla på ei endring sjølv, og ansvaret ikkje vert overlete til dei andre partane.

«Dei andre» vil aldri forsvinne, same kor mykje EU bestemmer, og same kor masse fellespolitikk som kjem ut frå hovudkontora i Belgia. Det ser ikkje toppen av det europeiske hierarkiet, sjølv om dei frå kontora har utsikt til eit lite land som ikkje eingong kan einast om å dele regjering fordi dei har ulik historisk bakgrunn og språk.

«Dei andre» vil aldri forsvinne, men ein kan leve med dei, viss ein berre får lov til å vere seg sjølv. Når Hellas, Portugal, Irland og Spania er hjelpt opp av gjørma, kunne det kanskje vere ein tanke å ikkje tvinge nasjonar inn under ein økonomi, men la dei leve side om side og hjelpe kvarandre når det trengs. Lat esterar sitje i sauna ilag med knekkebrødetande svenskar, utan å tvinge svenskane til å sveitte lenger enn dei greier. Så kan me kanskje leve lukkeleg alle våre dagar.

Brorskap.

*Juni 1944. * Ny granat smekker ned på utsiden av bunkersen. Claus ligger på gulvet og holder seg for hodet i sin gråe kåpe. Geværet har han slengt fra seg, det er umulig å stå oppreist med alle granatnedslagene rundt ham. Claus har øynene lukket og tenker tilbake til tiden han var guttunge, da han og broren Eric lekte ”krig” på en haug utenfor hjemmet deres. De var bare åtte og seks år gamle og lekte død etter hvert som de skøyt hverandre. Nå, elleve år senere, ligger Claus på bakken i en bunkers i Normandie. Fienden har gått i land. Bomber og granater hagler og han vet at hans eneste utvei er å flykte bakover. ”Helvete”, mumler Claus. Det er øyeblikks stillhet fra granatene, men knitringen fra maskingevær høres godt mellom ropene på engelsk og tysk som mikses i et ufattelig tempo. Claus tar opp geværet sitt og springer ut av bunkersen. Det er nå. Eller kanskje aldri.

Han river seg ut av bunkersen. Han ser ikke mange falne. Men han ser at han ikke er alene om å løpe bakover. Han spotter ut en offiser og roper til han:
”Hvor skal dere?” Den tyske offiseren stopper opp og ser på han: ”Til Caen! Bli med!”, kommanderer offiseren. De løper til en lastebil som står klar for å plukke dem opp. Totalt slipper 14 soldater unna i lastebilen som begir seg ut fra den franske kysten.

Claus hiver etter pusten, men som han gjør hver gang han møter på nye soldater, spør han:
”Eric Straussenberg. Tredje geværkompani. Noen som kjenner ham?” Ingen veksler blikkontakt med Claus, de er utmattet av bombing og løping. De fleste kjenner det altfor godt på kroppen siden de er gamle østfrontveteraner og har kjempet med en hard kamp med ryggen mot veggen mot russerne.

”Tredje gevær?”, gjentar en ung mann, neppe særlig eldre enn broren til Claus. Maks 17 år. ”Ja, Eric Straussenberg”, gjentar Claus. ”Kjenner du ham?” Den unge mannen rister på hodet. ”Kjenner ingen Straussenberg, men tredje geværkompani trakk seg tilbake sammen med den motoriserte panserdivisjonen som forlot i går kveld. Han kan være med der”

Klokken er ikke mye ennå, men dagen føles gammel. Gjengen i lastebilen ankommer Caen, bare for å bli utkommandert i hus med våpen og ammunisjon. Man ventet fienden hvert øyeblikk, ble det hevdet, men Claus ville helst bare finne broren sin og flykte hjem. Krigen var tapt. Hvorfor mer blod?

Claus blir sammen med fire andre utplassert i et av de ytterste husene i Caen. Det forventes harde gatekamper. Fra vinduet ser han et geværkompani komme løpende fra lastebiler. Og i klynga får han øye på det lyse håret til Eric. Claus vinker begeistret og roper ut: ”Eric! Det er meg, Claus! Du lever!”

Plutselig faller en granat ned i klynga. Fire mann faller overende i dramatisk positur. Eric er en av de som blir liggende urørlig på bakken. Ny granat faller. Ny klynge med tyske unggutter faller om. En tredje granat spjærer huset som Claus sitter i. Claus faller sammen som i bunkersen og lar mur og treplanker faller forbi og over seg. Sorgen over å se urørlige Eric er for tung.

*Desember 2012. *Claus åpner øynene igjen. Hans 87 år gamle ansikt har fått minner. Rynker som forteller om et langt liv. Han har en tåre i øyekroken. På TV kan han se den mektige tyske kansleren og den franske presidenten holde hender foran en hel verden. Publikum Våpen er byttet ut med talerstol og vennskap. Han titter til siden der han ser sine to barnebarn som er på besøk og ser fredspriskonserten sammen med han. 19 og 17 år gamle. Han smiler og tenker:

”De skal slippe å skilles på grunn av våpen. ”

Når det fungerer i klassen, får EU fyrste plassen

I 2012 har mykje dreia seg om EU. Dei hadde 60. års dag og fekk Nobels Fredspris, samstundes har det vore mykje uro og økonomiproblem. Så kva skal ein eigentleg meine om EU. Er det bra eller dårleg? Og kva for eit potensial har det?

Les meir…

Min europeiske draum

Naivt såg eg på Nobels Fredspris som heider enkeltpersonar kan få for å ha kjempa for fred, utan sjølv å bruke vald. Vinnaren skal ha risikert eigen tryggleik for å stå opp mot ufred og undertrykkande regime, men ikkje for sin eigen del. Ein fredsprisvinnar skal ha sett medmenneska sine framfor seg sjølv.

Då eg las at EU skulle få prisen, trudde eg det var ein fleip.

Avisene er fylt til randen av artiklar om krisa i Europa, og EU synest å ha snubla i eigne føter. Sjølv om vi seier at pengar ikkje er alt, veit vi jo at økonomiske vanskar skaper konfliktar. Dei sosiale problema arbeidsløysa skaper, gjer at det er mange sinte EU-borgarar. Det er forståeleg. Problemet er at det som startar som fredelege demonstrasjonar, over tid kan utvikle seg til det verre. Dårlege tider er god næring for ekstreme rørsler.

Det er kanskje å gå over streken når eg trekk linjer mellom Tunisia for to år sidan og EU i dag, men det er eit tankekors at matvareprisar var ei av årsakene til den arabiske våren.

Kva no når så mange europearar står arbeidslause og statane har raude nok tal i rekneskapane om dei ikkje skal betale tilstrekkeleg sum dagpengar i tillegg? Det blir nok mange tronge matbudsjett.

Etter å lese litt meir om grunngjevinga for prisen, ser eg at EU har gjort mykje for at det skal vere fred i Europa. Tidlegare bitre fiendar samarbeider no tett, men eg forstår likevel ikkje at 2012 skulle vere året representantar frå EU fekk sitje på heidersplass i Oslo Rådhus.

Akkurat no synest eg det verkar som om EU har sete på gjerdet og håpt julenissen skulle kome med rause sjekkar som kunne løyse alle flokane. Vel er det sikkert vanskeleg å finne opp krutet som skal til for å løyse problema, men dei blir verre for kvar dag som går utan at det blir sett i gong effektive tiltak. Gjelda rullar som ein snøball i kram snø, og krisepakkane unionen skrapar saman monnar ikkje til anna enn å gi tid til å puste nokre dagar til. Om nokon har nervar til å puste, då.

Nyttår er tida for forsett og framtidsoptimisme, men eg veit ikkje kor mange det er som verkeleg har trua på at 2013 skal bli året då alt løyser seg.

Min europeiske draum er at nobelprisen, no når den er utdelt og hengt på veggen, eller kvar dei gjer av diplomet, skal vekkje håp, mot og styrke. Mange EU-land må nok gjennom harde innstrammingar framover, og det vil gjere vondt. For å setje i gong prosessen trengst både mot og styrke, saman med eit sterkt håp.

EU treng dette sterke håpet om å ein dag kunne sjå problema ligge bak seg. At situasjonen igjen skal vere prega av land som byggjer stabilitet og ro gjennom samarbeid, fredsarbeid og fremjing av menneskerettane.

Italienske strender er målet og draumen for desperate flyktningar som har sett sin siste lit til ein liten båt over Middelhavet, og romfolk vandrar frå land til land i unionen etter ein stad dei kan få bu. Ein fredsprisvinnar kan ikkje ha nervar til å halde fram med å gi den kalde skuldra til medmenneska sine.

EU vil for all ettertid vere ein fredsprisvinnar, og ein slik kan ikkje la seg innskrenke likeverdsomgrepet til å gjelde mellom nøye utvalde individ. Det skal ikkje gjerast forskjell mellom han som har svart dress og nøkkelkort til kontor i Brussel, kvinna med mørkare hudfarge og dei med tradisjon for å bu i teltleirar.

Min europeiske draum er at EU skal vise alle oss som lyfte på augebryna at prisen var, og alltid vil vere, fortent.

Norske EU-paradokser

Gratulerer, Norge!
Vi har for første gang fått lov til å delta på en større samling med toppolitikere i den Europeiske Union. Det måtte bli desember 2012 før vi fikk bli med på leken, men kjekt var det. Bare så synd at det var forbigående…

Jada, EU er i en økonomisk krise. Det er imidlertid viktig å understreke at fred og økonomi er to vidt forskjellige ting. Den europeiske krisen er kanskje omfattende, men det samme er organisasjonens kontinuerlige arbeid for et styrket kontinent. Bilder og videoklipp som viser konstruktive (og lystbetonte) samtaler mellom franske Hollande og tyske Merkel beviser organisasjonens ukrenkelige verdi. Hvem kan vel nekte for at vi står sterkest sammen?

Folk flest vet å verdsette samarbeid. Likevel er den norske EU-motstanden overveldende per dags dato. Ifølge mannen på gata er visst uansett den europeiske drømmen best bevart utenfor felleskapet (?)

Det er naturlig å snakke om norske interesser og den norske fremtiden. Norge er, til tross for økonomisk uro i verden, et svært bra land å bo i. Vi merker lite til den globale resesjonen. Jeg ser allikevel ikke hvorfor nordmenn låser seg inne i vinterkulden, lukker øynene og nekter plent å snakke om et potensielt norsk medlemskap i det store, fryktinngytende skadedyret. Populært også kalt den Europeisk Union.

Hva med at Europa, ikke bare Norge, skal vokse?

Hva med at Jens Stoltenberg skal få lov til å dra ut i Europa for å diskutere felles politikk, og at dette skal skje oftere enn bare når vi gir fredsprisen til EU?

Hva med at Norge er med på å spille med resten av Europa, framfor å ha de billigste ståplassene på tribunen?

Hva med at norske politikere innser at uavhengig av stortingsvedtatte lover og bestemmelser, så vil fisken svømme rundt omkring hele Europa?

Hva med at proteksjonistiske (med et snev av nasjonalisme?) bønder lærer seg at det fins afrikanske bønder som sliter under helt andre kår?

Hva med at begrepet ”europeisk solidaritet” defineres på ny, slik at også Norge kan være skikkelig solidariske i Europa?

Hva med at Norge erkjenner den europeiske situasjonen, og handler deretter?

Hva med, enkelt og greit, fullverdig europeisk samarbeid?

Når snart hele kontinentets nasjoner er med, blir det mindre og mindre forsvarlig å sta utenfor. Enten det er snakk om miljø, økonomi, arbeidspolitikk eller direktiver på agurkstørrelse, tror jeg innerst inne at flere norske stortingspolitikere har lyst på jevnlige svippturer til hovedstaden i Belgia. Det er jo der det faktisk skjer. Enten du foretrekker dagens agurker eller ei…

Skrivekonkurranse: Min europeiske draum

Bli med på skrivekonkurransen vår, og vinn flotte premiar!

Les meir om skrivekonkurransen!