Viser arkivet for stikkord marieglem

Å gå ned ei gate

I 2020.
Eg går ute mens regnet skriv dikt i dammane under lyktestolpane og vinden prøver å lære lauvet å danse. Rundt meg stig dei høge husa og prøver å støtte opp om himmelen, men det er for seint, den har allereie begynt å falle. Eg trekker jakka tettare rundt meg. Kva skjedde med alt saman? Eg prøver å hugsa kor alt blei av, men alt er innhylla i sigarettrøyk, ølrus, store berg med bøker og musikk som dundrar rett igjenom kleda og inn i hjartet. Spørsmåla svirar rundt og leiker rundt meg på same måte som lauva leiker rundt treet dei hang fast i før. Eg veit det hadde med val å gjere, kven eg ville vere og kven andre ville ha meg som. Det handla om draumane, som forandra seg frå sekund til sekund. Det handla om å ta spranget og våga å hive seg i det.
Men no.
No er flaska tom, den siste røyken har slokna og Tom Waits og Ambjørnsen er daude. Den einaste som er igjen er meg. Meg og minna som ripar seg djupare inn i hjernen min jo lengre bort eg går, men eg kan ikkje stoppa. Tårene mine treffer asfalten på same måte som regndråpane gjer det, og aldri har det eksistert ei betre maske enn regndråpar ein sein oktoberkveld i 2020. Eg frys og tenkjer på alt som var, ikkje på det som skal koma. Framom meg ser eg berre enda ei gate, med dei same husa, lyktestolpane og trea. Det ser akkurat ut som det alltid gjør.
Eit glimt.
Gjennom den eine lysstråla der framme ser eg eit enkelt kvitt flak som dett ned mot den svarte asfalten. Det ligg der og lyser som ein vegvisar og ropar på meg med den spinkle stemma si. Det ropar om at eg må skunda meg, ikkje stoppe å gå, ikkje grave meg ned, men berre fortsette. Eg smilar og tankane om alt blir kvite og milde dei og medan eg går inn i gata som kanskje ikkje er lik dei andre, eller kanskej den er det. Men det veit ein ikkje før ein har gått den.

At vi ikke glemmer

Framtid er ikke noe som kommer,
det er noe vi lager.
Vi lager vår framtid med våre tanker,
våre meninger og mål.
Framtiden er ikke noe som kommer,
det er noe som ikke allerede er bestemt.
Jeg tror på mennesket,
jeg tror på hva vi er i stand til.
Jeg tror at
framtiden,
den kan bli fin.

Mitt ønske for framtiden,
i mitt land, i mitt Norge,
er at alle skal kunne legge seg om kvelden,
å kjenne seg trygg.
At alle skal kunne legge seg om kvelden,
og kunne sove.
At vi skal huske på alle de som lever,
i denne verdenen
lever det mange.

Verden er ikke liten.
For et eller annet sted i verden,
sitter det noen jeg kunne ha elsket.
Et eller annet sted i verden,
sitter noen jeg aldri vil kjenne
verden er ikke
så liten.

Mitt ønske er at vi alle husker på disse menneskene,
de menneskene vi aldri skal få kjenne.
De menneskene vi aldri skal få elske.
Mitt ønske er at vi skal huske,
ikke glemme.
For guds skyld ikke glem de!
Ikke glem de menneskene.

Vi forstår nemlig ikke alt.
Vi mennesker vet ikke alt.
Vi vet mindre enn vi tror.
For under overflaten,
ligger det noe vi ikke ser.
Noe dypere.
Noe dypere en vi kan forstå.
Under overflaten er det,
for alt vi vet;
tomt.

Mitt ønske for framtiden jeg skal leve i
er
at vi ikke glemmer.