Viser arkivet for stikkord framtid

Paragraf 112

Hvordan tar man vare på fedrelandet?
I år 2100 vil jordens befolkning ha nådd 10,8 milliarder mennesker ifølge forskernes estimater. Det er lite trolig at Norge vil få en spesielt mye større befolkning ettersom den store befolkningsveksten hovedsakelig foregår i Afrika, der levestandarden vil øke mye fremover, noe som vil føre til at folk lever lenger.
Med en stadig økende befolkning, et stort press for å forsørge alle og få ubebodde strøk, trues jorda nå mer enn noen annen gang av enorme katastrofer. Enkelte uavhengige, men også mange menneskeskapte katastrofer.
Heron av Alexandria, også kjent som Mekanikus, var en av flere fremragende forskere, kunstnere og vitenskapsmenn som ble samlet i Alexandria i Egypt av den makedonske regenten Ptolemaios. Heron var en fremragende matematiker og ingeniør. Han fant blant annet opp Heronskulen og Heronsbrønnen. Heronskulen var verdens første dampmaskin og om den hadde blitt videreutviklet kunne den startet den industrielle revolusjon 1800 år før den faktisk startet.
Om Herons dampmaskin hadde blitt forbedret og den industrielle revolusjon var blitt sparket i gang allerede i antikken, kunne verden vært en ganske annen. Ja, om den da fortsatt hadde eksistert eller vært beboelig.
Den moderne dampmaskinen ble funnet opp av James Watt i 1769 og har snart eksistert i 250 år. Selv om den ikke lenger brukes (med enkelte unntak) har den sparket i gang en rasende klimaendring og kulturrevolusjon. Jordas befolkning har blitt mangedoblet og den gjennomsnittlige temperaturen på jorda har økt mye de siste 200 årene (se graf)

Selv om temperaturen ikke har økt mange grader, så gjør selv svært små endringer store utslag på jordas klima. Spesielt Afrika og Sør-Europa har blitt hardt rammet. Afrikas befolkning pakkes stadig tettere sammen i takt med Saharas okkupasjon av stadig mer land i Nord-Afrika. Den strekker seg allerede fra kyst til kyst og nå jobber den seg videre mot nord og sør.
Sør-Europa trues stadig oftere av hetetokter og i Sentral-Europa flommer det over. Bokstavelig talt.
Hva gjelder så Norge? Norge har en historisk motstandskraft mot naturkatastrofer og de eneste større katastrofene som har rammet landet er svartedauden og Nazi-Tysklands okkupasjonen, som er menneskeskapte katastrofer. De eneste nevneverdige naturkatastrofene vi har er noen snøskred-ulykker og flommer.
Norge er et av verdens rikeste land, men til tross for at vi har en enorm økonomi har vi gjort lite for å utvikle oss til å bli et mer miljøvennlig land. En borger av den norske stat slipper gjennomsnittlig ut 10 tonn med Co2-avfall i året. Det er lite i forhold til Qatars massive 44 tonn, men det er likevel et høyt tall.
Den norske politikken er, i likhet med nesten samtlige andre lands politikker, altfor treg og lite produktiv. Man sliter med å komme med fornuftige forslag og man bruker altfor lang tid på å gå inn for disse og sette de i live.
Som et av verdens dominerende land bør det være en selvfølge at Norge leder an i jakten på et grønt og miljøvennlig miljø. Som et av få land har Norge en økonomi som stadig generer mer penger til overs. Mye av disse pengene bør brukes på forskning og deretter etablering av miljøvennlige foretak, så som økt utnyttelse av vind- og vann-ressurser. Nå bør vi kjempe for å tilrive oss tittelen som «Verdens Miljøstat».

Torstein Bakketun Kyte

Obs! Teksten overskrider antall tegn kun på grunn av kildene under:
Kilder: Gapminder (svensk statistikk program, kan lastes ned på www.gapminder.org), en.wikipedia.org/wiki/Heron , http://no.wikipedia.org/wiki/Heron_av_Alexandria

EU direktiv for dyrking av agurk inneholder omtrent 22.000 ord . . . over 4 ganger mer ord enn Norges Grunnlov


.
Selvråderett, Mangfold og lokal tilpasning synes å vare noe nytt for EU . . . Respekter enhver person, familie, samfunn og nasjon sin rett til å skape en egen framtid . . . EU fungerer i realiteten som et :økonomisk og sosialt diktatur: styrt av multinasjonale selskaper sine forretnings interesser
.
På bilde: Olav Jåstad med krum agurk – Foto: Johs. H. Sekse (Hardanger Folkeblad) Bilde Link: . . . http://nettavisen.static.drpublish.aptoma.no/images/article/2010/09/27/4727551/1/w1024/Olav_Jastad_Olav_Jastad.jpg
.
En stor takk til bonde :Ja Olav Stad: (gårdbrukeren Olav Jåstad) som viser at Norges folkesjel er dypt forankret i kreativitet, frihet og kjærlighet for livet
.
Respekter enhver person og sivilisasjon for retten til selvbestemmelse . . . Respect any person and civilization right of self determination
Link: . . . http://samfunnet.origo.no/-/bulletin/show/827343_respect-every-person-and-civilization-right-for
.
EU er regulert gjennom :Fri markeds økonomi: som i realiteten er :legalisert sivil krig: hvor familie bekjemper familie, bedrift bekjemper bedrift . . . mens natur, bærekraft, arbeidsglede og lykkelighet (evnen til å være lykkelig) er blant de store taperne . . .
.
EU er organisert gjennom ikke folkevalgte systemer, med forordninger gjort gjeldende uten tilknytning til folkets behov for sørvis og utvikling – distribuert ved hjelp av direktiver, husk – kun et diktatur styrer ved hjelp av direktiver ! ! !
.
EU direktiv for dyrking av agurk inneholder over 22.000 ord, det er over 4 ganger mer ord enn Norges Grunnlov . . . bruk av fornuft ? . . . maktsyke eller galskap ? . . . kontrollbehov ?
.
Olav Jastad dyrket fram en agurk med bra krumning . . . forskjellig fra EUs direktiver for agurk
Link: . . . http://www.nettavisen.no/nyheter/2992529.html
.
Nigel Farage tror på parlamentarisk demokrati, han er leder for EU motstands parti i England UKIP, som ønsker England ut av EU . . . Nigel Farage uttaler at han samarbeider gjerne med djevelen for å få England ut av EU . . . vel, der vil jeg gi noen gode råd: . . . :likt kan bare bekjempes med ulikt: . . . :en utfordring kan bare løses på et annet nivå enn den ble skapt: . . . :mulighet for enhver konstruktiv forhandling opphører ved bruk av kuler og krutt:
Link: . . . http://www.vg.no/nyheter/utenriks/eu/artikkel.php?artid=10129564
.
23 Juli 2011 – Planlagt bruk av snik skyttere og massedrap for å tvinge fram regjeringsskifte i Norge og maktskifte ved 57 byer rundt om i verden . . . skremmende likhetstrekk til hendelser andre steder i verden, sånn som drapet på :Olov Palme: og :J. F. Kennedy: og :Gadaffi: samt :bombingen av Libya: og :Massakren 21 Februar Euromaidan Kiev Ukraina:
Link: . . . http://movements.origo.no/-/bulletin/show/825867_a-hell-of-a-sniper-war-energy-of
.
Norge er et samfunn bygget på solidaritet, brorskap og lik rett til fri personlig utvikling og vekst
.
Norge er bygget på sosiale verdier, bevissthet og ordninger som tok over 70 år å bygge opp, med maktinnflytelse og styresett frakoblet fra sosial ansvarlighet kan det ta mindre enn en stortingsperiode å bryte ned ! ! !
.
Dette er noe å arbeide med for :Jensen i sivet: (Siv Jensen), :Sol Erna Berg: (Erna Solberg) & Co
.
Norges samfunnsøkonomi er basert på en blanding av regulert sosial ansvarlighet og frihet, EU vil ha den sosiale ansvarligheten fjernet og erstattet med ubegrenset frihet til konkurranse og destruktiv maktbruk
.
:Jens Stolt Oljeberg: (Jens Stoltenberg) hold roret under stø kurs mot privatisering, utvidet olje virksomhet og rasering av natur og ressurser, godt hjulpet av stadige drapstrusler fra :Bilderberger Organisasjoner: dersom han kunne finne på “å bli for myk” i forhold til deres krav om innflytelse
.
EU systemet er diktatoren, styrt av en liten gruppe menn og eller kvinner uten tilknytning til folkevalgte demokratiske ordninger, samtidig med sterk tilknytning til multinasjonale selskapers interesser for ubegrenset frihet, på tvers av bærekraftige prinsipper og på bekostning av naturen, mennesker og klodens framtid ! ! !
.
Dette innlegget kan følges på Origo.no her
Link: . . . http://our-old-world.origo.no/-/bulletin/show/826575_eu-direktiv-for-dyrking-av-agurk-inneholder-over-22-000-ord
.
Skandinavisk Konferanse for Alternative Globalisering
Link: . . . http://www.cafow.org/cafow2009
.
CAFOW :Cooperation Harmony Freedom: . . . Future plans for Earth
Link: . . . http://www.cafow.org/node/110
.
Vegard Kristoffer Emanuelsen – Twitter
Link: . . . https://twitter.com/Vegardke
.
Vegard Kristoffer Emanuelsen – Origo
Link: . . . http://origo.no/vegard
.
. . . vennlig hilsen, Vegard Kristoffer Emanuelsen
.

Burde ikkje eg få bestemme korleis mi framtid skal sjå ut?

I ein alder av 16 år følar ein at ein kan alt i verda, ein følar seg ansvarsfull nok til å ta eiga val og ikkje minst så følar ein seg vaksen. Mange er gammal nok til å ha oppleve sin første kjærleik og mange vet ikkje ein gong kva ordet kjærleik betyr. Dei fleste har oppleva det og bli behandla urettferdig og ein eller annen form for hat. 16 åringar er høgtenkjande individa med sterke mengingar om korleis dei vil at deira liv skal være. Ja, ein 16 åring følar seg stort sett like vaksen som alle andre vaksne. Så kvifor skal man ikkje få lov til og stemma?

Eg vet kva eg vil stemme, eg vet kva eg vil for samfunnet rundt meg, meg sjølv og min framtid, og eg vet akkurat kva for eit parti som vil oppfylle mine krav. Eg har vore med i eit ungdomsparti i fleire år og eg er politisk engasjert. Sjølvsagt er eg også ein del av samfunnet vårast, så burde ikkje eg også få vere med å bestemme korleis eg vil at samfunnet skal vere? Gjer ikkje det meg kvalifisert nok til og stemma?

Sjølv om eg vet kva eg vil stemme og er sikker på mitt val, så er ikkje alle ungdommar det. Og sjølv om dei fleste 16 åringar følar seg vaksne nok til å ta eiga val og bestemma over seg sjølv er bare fåtalet det. Dei fleste er nok meir avhengig av deira forsørgjarar enn det dei trur. Det finnas 16 åringar som ikkje klarar å gjøre noen ting på eigenhand, og det finnes 16 åringar som ikkje bor heime lengre og må klare seg sjølv. Så det er jo fortståelig at samfunnet ikkje vil risikere at en hau med dumme 16-17 åringar skal stemme kunn fordi dei vil ha fri snøscooterkjøring i Noreg eller alkoholsal til 16 åringar. Korleis skulle samfunnet vårast ha blitt da? Ja, da kan ein vel like så godt bare gi Siv makta med ein gong og vente på jordas undergang.

Det er jo klart om ein stemmar på eit parti bare fordi dei lovar deg fri snøscooterkjøring i Noreg, og ein ikkje bryr seg noe om dei andre sakane partiet står for, så er ein ikkje moden nok til å stemme! Her er det faktisk ikkje bare ungdommar som ikkje er modne nok til å stemme, for det finnes nok hundrevis av vaksne som kunn stemmar på eit parti på grunn av ein enkelsak som dei syns er veldig bra. Så kanskje ingen burde få stemme da? Kanskje vi bare skal bli til ein republikk, så blir det like rettferdig for alle?

For å løyse et sånt problem så burde ein ha kunne kvalifisert seg for å stemme, det burde ha vært ein slags test 16 åringar kunne ha tatt for å få lov til å kunne stemme? Slik vil jo dei som ikkje er modne nok ikkje få lov, og de som verkeleg vil stemme må bevise at dei er kvalifiserande nok til å ta eit slikt val. Eg trur at det hadde vore den beste løysninga, da hadde jo nesten alle fått vilja si! Om 16 åringar skulle ha fått stemmerett så vil ikkje alle ha stemt uansett, det ville nok bare ha vært dei som er ekstremt interesserte. Ikkje alle vaksne stemmar heller, så da kan ein ikkje forvente at alle ungdomar skal det. Så da er det kanskje ikkje noe problem eigentleg?

Så kvifor skal samfunnet stoppe engasjert ungdom som bare vil det beste for samfunnet? Eg er ein del av samfunnet, eg er dagens ungdom. Eg er ein del av nåtida og eg er ein del av framtida. Eg burde få vere med å bestemme korleis min framtid skal sjå ut. Eg vil bestemme korleis min framtid skal sjå ut!

Skrevet av Silje B. Dahl

Sikre framtida til elevane, nei til å bruke millionar på bru!

I Strand kommune har dei rødgrøne i kommunestyret vedteke å bruke 8 millionar på å byggje ei bru til Jørpelandsholmen. Denne brua ser fleirtallet ikkje poenget med, og pengane burde gå til å få orden på skulane i kommunen. Både på Jørpeland og Tau forventar ein stor folkevekst i framtida, men skulane held på å falle saman. Difor kan ein ikkje bruke 8 millionar på ei bru …

Saman, men kvar for seg

Det var ein gong ein verdsdel som låg midt på kartet. Det var ein vakker verdsdel som strekte seg frå dei varme landa i sør til isaudet på kanten av verda i nord. I denne verdsdelen var det masse forskjellige kongerike (og republikkar), og desse enkelt ordna på ein slik måte at italienerane budde i Italia, tyskerane i Tyskland, esterane i Estland og svenskane i Sverige. Kvart land hadde sine særpreg, og folka som levde i dei var opptekne av å vere seg sjølv, og ikkje vere dei andre i nabolanda. Italienerane åt spaghetti og ropa ut vindauga medan dei slo ut med armane, tyskerane drakk øl og hadde på seg lederhosen, esterane sat i badstu og piska kvarandre med bjørkeris og svenskane budde i raude trehus ute i skogen og åt knekkebrød.
Kvart folk hadde sin måte, og levde fint i fred og fordragelegheit – sånn bortsett frå eit par blodige krigar i ny og ne.

Så kom EU og skulle sikre handelen landa imellom og hindre nye usemjer mellom Storbritannia og Tyskland. Nokre politikarar fann ut at det ville vere ein god idé å innføre same valuta i landa i unionen. Det var det ikkje. Problemet er at når ein skal realisere ein felles politikk, må ein ha same utgangspunkt og grunnlag. Kva som vart tenkt i Bruxelles under forhandlingane om felles økonomi er ikkje godt å seie.
Korleis var det tenkt at rike og velorganiserte Tyskland skulle ha same økonomiske utgangspunkt som fattige, korrupte, siesta-haldande Italia og Spania?
Vel, det gjekk ikkje.
Korrupsjonen i sør vart alle sitt problem, og at grekarar ikkje betalte skatt irriterte plutseleg heilt opp i Skandinavia. Og når ein står saman, fell ein saman. Det må ryddast opp, men det viser seg at det er vanskeleg å styre så mange ulike nasjonar under eitt. Italienerane vil framleis ete spaghetti, og tyskarane vil framleis drikke øl. Det ser ut til å vere vanskeleg å skjøne for strukturerte nord-europa at siesta ikkje forsvinn med det første, og at sør-europa ikkje vil betale skatt til korrupte system. Fridom, likskap og brorskap er lettast å oppnå om folk er innstilla på ei endring sjølv, og ansvaret ikkje vert overlete til dei andre partane.

«Dei andre» vil aldri forsvinne, same kor mykje EU bestemmer, og same kor masse fellespolitikk som kjem ut frå hovudkontora i Belgia. Det ser ikkje toppen av det europeiske hierarkiet, sjølv om dei frå kontora har utsikt til eit lite land som ikkje eingong kan einast om å dele regjering fordi dei har ulik historisk bakgrunn og språk.

«Dei andre» vil aldri forsvinne, men ein kan leve med dei, viss ein berre får lov til å vere seg sjølv. Når Hellas, Portugal, Irland og Spania er hjelpt opp av gjørma, kunne det kanskje vere ein tanke å ikkje tvinge nasjonar inn under ein økonomi, men la dei leve side om side og hjelpe kvarandre når det trengs. Lat esterar sitje i sauna ilag med knekkebrødetande svenskar, utan å tvinge svenskane til å sveitte lenger enn dei greier. Så kan me kanskje leve lukkeleg alle våre dagar.

Norske EU-paradokser

Gratulerer, Norge!
Vi har for første gang fått lov til å delta på en større samling med toppolitikere i den Europeiske Union. Det måtte bli desember 2012 før vi fikk bli med på leken, men kjekt var det. Bare så synd at det var forbigående…

Jada, EU er i en økonomisk krise. Det er imidlertid viktig å understreke at fred og økonomi er to vidt forskjellige ting. Den europeiske krisen er kanskje omfattende, men det samme er organisasjonens kontinuerlige arbeid for et styrket kontinent. Bilder og videoklipp som viser konstruktive (og lystbetonte) samtaler mellom franske Hollande og tyske Merkel beviser organisasjonens ukrenkelige verdi. Hvem kan vel nekte for at vi står sterkest sammen?

Folk flest vet å verdsette samarbeid. Likevel er den norske EU-motstanden overveldende per dags dato. Ifølge mannen på gata er visst uansett den europeiske drømmen best bevart utenfor felleskapet (?)

Det er naturlig å snakke om norske interesser og den norske fremtiden. Norge er, til tross for økonomisk uro i verden, et svært bra land å bo i. Vi merker lite til den globale resesjonen. Jeg ser allikevel ikke hvorfor nordmenn låser seg inne i vinterkulden, lukker øynene og nekter plent å snakke om et potensielt norsk medlemskap i det store, fryktinngytende skadedyret. Populært også kalt den Europeisk Union.

Hva med at Europa, ikke bare Norge, skal vokse?

Hva med at Jens Stoltenberg skal få lov til å dra ut i Europa for å diskutere felles politikk, og at dette skal skje oftere enn bare når vi gir fredsprisen til EU?

Hva med at Norge er med på å spille med resten av Europa, framfor å ha de billigste ståplassene på tribunen?

Hva med at norske politikere innser at uavhengig av stortingsvedtatte lover og bestemmelser, så vil fisken svømme rundt omkring hele Europa?

Hva med at proteksjonistiske (med et snev av nasjonalisme?) bønder lærer seg at det fins afrikanske bønder som sliter under helt andre kår?

Hva med at begrepet ”europeisk solidaritet” defineres på ny, slik at også Norge kan være skikkelig solidariske i Europa?

Hva med at Norge erkjenner den europeiske situasjonen, og handler deretter?

Hva med, enkelt og greit, fullverdig europeisk samarbeid?

Når snart hele kontinentets nasjoner er med, blir det mindre og mindre forsvarlig å sta utenfor. Enten det er snakk om miljø, økonomi, arbeidspolitikk eller direktiver på agurkstørrelse, tror jeg innerst inne at flere norske stortingspolitikere har lyst på jevnlige svippturer til hovedstaden i Belgia. Det er jo der det faktisk skjer. Enten du foretrekker dagens agurker eller ei…

Gje oss røysteretten, ikkje berre ei røyst å prate med!

Norge er eit demokratisk land, kor alle har høve til å ytre meininga si. Stortingspolitikarar, journalistar, bloggarar, innvandrar, alle kan bidra i samfunnsdebatten. Utan røysterett har du rett til å foreslå endringar og ytre meiningar, men ikkje til å vera med når avgjersla som angår deg skal takast.

Ytringsfridom, men ikkje direkte makt.
Barnekonvensjonen seier i sitt 12. punkt: Barnet har rett til å seia si meining i alt som angår det og barnets meiningar skal tilleggjast vekt.
Å vera barn er å være et menneske under 18 år. Her i Norge er 18 myndigheitsalder. Sjølv om «barnets meiningar skal tilleggjast vekt», er det ikkje noe enkelt bod og følgje. Organa der ungdom skal høyrast, og lover som er til for barn og ungdoms skyld, har ikkje noe reelt mandat. Det oppstår hele tida konflikt mellom ungdom som krev å bli hørt, og foreldre som krev at ungdommen høyrer etter. Sjølv om du som barn og ungdom har rett til å bli høyrt, så har fortsatt dei vaksne siste ordet.

Eg deltok på eit møte med utdanningsminister Kristin Halvorsen i fjor, der ungdomsskoleelevar frå heile landet skulle komme med innspel til en stortingsmelding om utdanning. Det var tilsynelatande veldig demokratisk, og meint for å gi oss meir makt og påverknad, men det fungerte dessverre ikkje sånn i praksis. Statsråden valde å ta med våre meiningar der ho allereie var einig, men med ein gong nokon av oss kom med noko som ikkje allereie var ein del av politikken hennar, så ville ho ikkje høyre meir.

Ungdom sin rolle i media er å vera uopplyste, sjølvopptekne og late, dei som ikkje bryr seg om samfunnet rundt seg. Det å ha ei slik rolle betyr at når ungdom kjem med meiningar eller krav til endringar, så blir det sett i samanheng med rolla vår.

Røysterett
Røysteretten har alle som er over 18 år. Det er retten til og velje politisk styre, retten til å stille til val, og retten til å påverke egen kvardag. Denne retten har ikkje ungdom. Som politisk aktiv har eg allereie stått på i to valkampar for den politiske retninga eg trur på, utan å kunne stemme sjølv. Det at eg ikkje kan stemme, har eg opplevd som urettferdig, men eg har innfunne meg med det. Eg har retten til å ytre meg, men når avgjersla skal takast så står eg på sidelinja, og kan rope så høgt eg berre orkar utan at det når fram til verken vallokala eller kommunestyresalen.

Dei fleste ungdommar er ikkje politisk aktive, og mange er ikkje engasjerte i det hele tatt. Førstegangsveljarar er ei gruppe som ikkje bruker retten sin like mye som dei burde. Spørsmålet ingen stiller, er kor mange vanlege vaksne i landet vårt er det som er politisk engasjert? Valdeltakinga ved stortingsvalet 2009 var ifølgje statistisk sentralbyrå på 76,3 prosent, det lågaste sia 1927. Dei resterende 24,7 prosenta består ikkje bare av unge veljarar, men også av vaksne.
Og om det er sånn at dei unge vel ikkje å stemme, så må det jo finnast ein grunn til dette. Det enkle svaret er at ungdom er late, uengasjerte og har det altfor godt. Den kjøper eg ikkje. Ungdom veit at til sjuande og sist så er det dei vaksne som tar avgjersla, og at dei unges meiningar ikkje er nokon hovudprioritering.

Makta ligg i stemmesetelen, og den makta er det på tide at ungdom også får. For å endre maktforholdet må vi endre på synet vaksne har på ungdom, og vi må krevje respekt. Vi må få sjå at våre meiningar tel like mykje som dei vaksne, og at det nyttar å kjempe for det ein trur på. Stemma betyr ingenting før vi har stemmesetelen også.

Ungdom og innverknad

Om ungdomen burde hatt meir innverknad på samfunnet, er eit aktuelt spørsmål. Å innføra stemmerett for 16-åringar høyrest både sprøtt og flott ut på same tid. Det er sprøtt å setja seg sjølv som seksten år inn i ein slik situasjon. Men likevel er det ikkje mindre sprøtt å tenkja på at eg frå dette året av faktisk har stemmerett. Kan ikkje tru det, vil ikkje. Ja, eg vil gjera ein forskjell, eg vil jo det, men er det alltid eg som veit mitt eige beste? Fordi eg meiner noko og brenn for noko dette året, skal det ha innverknad på korleis kommunen eller nasjonen skal styrast dei neste fire åra? Før meg verkar det temmeleg sprøtt, men på same tid er det slik det skal vera. Usikker kjem eg til å vera seinare i livet òg.

Det er ikkje den aldersgruppa eg tilhøyrer som har mest makt, og det er det kanskje ein grunn til. Ja, me er umogne. Veit enno ikkje kva me vil seinare i livet. Dei vaksne tek seg stort sett av dei viktigaste sakene. Og det er heller ikkje til å stikka under ein stol at hovudtyngda av innbyggjarane i Noreg er godt vaksne. Og det er sjølvsagt fleirtalet som bestemmer. Høgaktuelle saker for fleirtalet vil vera til dømes betre sjukeheimar, betre pensjonsordningar og generelt meir gunstige vilkår for dei eldre. Og for all del, det er jo dei det er flest av, bør ikkje hovudtyngda då liggja der? Eg ser eigentleg ingen stor grunn til å sjå på dette som ein urimeleg påstand.

Men det er berre ein ting. Det finst som tidlegare nemnt ei gruppe i samfunnet, ei gruppe som kanskje ikkje inneheld dei mest erfaringsrike menneska. Men erfaringar har lite med vilje og potensial å gjera. Ein blir ikkje reflektert og rik på erfaringar over natta. Ting tar tid. Hundre prosent sikre i sine meiningar er dei for så vidt ofte, menneska i denne gruppa, men med tida endrar meiningane seg hurtig. Ofte vert dei påverka utanfrå, menneska i denne gruppa, utan heilt å spørja seg sjølve om si eiga meining. Men dei kan like fullt engasjera seg, ha ein enorm ståpåvilje, og ikkje gi seg før dei får til det dei krev. Og det er dei – me – som skal byggja landet vidare når dei eldste fell frå. Så får me heller tola å måtta ta fleire avgjersler og få meir makt, for det er me som er framtida.

Bør 16 åringar ha stemmerett?

Me unge har minst like sterke meiningar om saker som vaksne har.
Mange seier at ein ikkje skal kunne stemme når ein er 16 år fordi ein er for umoden. Det er faktisk ikkje slik at med ein gong du fyller 18 blir du moden. Det er langt ifrå alle 18 åringar og også 20 åringar som er modne.
Når ein er 16 år er det kanskje lettare å bli påverka av andre, for eksempel foreldre, eller ville gjere det same som venene sine og stemme likt som dei.
Det skal ikkje vere slik at dersom du er under 18 år er du ikkje ein del av samfunnet. Alle bør jo få vera med på å bestemma kven som skal styra kommunen din? Det er jo kommunen som styrer lokalsamfunna. Personleg syns eg det er for dårleg fritidstilbod. Om ein hadde hatt stemmerett som 16 åring kunne dette tilbodet kanskje vorte litt betre? Det er og andre tilbod som har med ungdommen å gjere.
Ta kollektivtrafikken som eit eksempel. Her eg bur går det buss eit par gonger i veka. Skal du komme deg nokon plass er du nøydd til å få nokon til å kjøre deg. Men kva gjer dette for vaksne? Dei har jo bil og er ikkje avhengig av buss for å komme seg nokon plass.
I fleire tilfelle teller du som «vaksen» når du er 16 år. Blant anna på buss, seksuell lågalder og helsa di.
Samstundes skjønnar eg kvifor det er ei grense på 18 år for å stemme. Du er trossalt myndig og har rett og slett meir forpliktelser enn kva ein har som 16 åring. Ein kan kjøpe alkohol, kjøre bil og er meir inne i «vaksenverda.»
Eg vil seie meg delvis einig med dei som seier at ein ikkje veit nok om politikken, men kanskje bør me då ta det enno meir inn i skulen? Slik at då vil ein kunne nok om politikken og dei ulike programma. Sjølvsagt er det ungdom som veit mykje om politikk og engasjerer seg meir enn andre.
Eg syns at det bør vere eit val du tek som 16 åring om du vil stemme eller ikkje. Somme seier at dei ikkje bryr seg om politikk i det heile. Så la vær å stemme då? Men tenk på dei som engasjerer seg sterkt i politikken og ynskjer å stemme. La dei stemme.
Altså meiner eg at ein bør senke grensa frå 18 til 16 år. Dei som interesserer seg for politikken kan stemme, og dei som ikkje bryr seg kan la være. Det gjer jo ein muleghet til at ungdom får vera med å bestemme over sin eigen kommune og sitt eige land.

Kva kan truge miljøet på Svalbard?

78⁰nord, 15° aust, tett under nordpolen ligg Longyearbyen, den største busetjinga på Svalbard. Svalbard er ein del av Norsk Arktis, og utgjer nokre av dei seiste urørte villmarksområda i verda. Den globale oppvarminga er ein av dei største miljøtruslane Svalbard står ovanfor. Men drivhuseffekt og vanskelege levekår for isbjørn er ikkje det einaste problemet. Reiseliv og turisme er saman med gruvedrift og forsking dei viktigaste pilarane på Svalbard. Men kan det bli for mykje av det gode? Kan auka turisme vere øydeleggjande for dei tidlegare godt bevarte områda? Kva vert det gjort med all søppel og avfall? Øygruppas kolressursar har skapt mykje diskusjon sidan norske myndigheiter bestemde at Svalbard skal forvaltast slik at det forblir eit av dei best bevara villmarksområda i verda.

Urørt natur, nordljos, mørketid, isbrear, høgstrakte fjell og yrande dyreliv; ikkje rart at Svalbard trekk til seg nyfikne og eventyrlystne frå heile verda. Rapportar viser at turismen på øygruppa er under stadig vekst. Tabellen under er frå 2008 og gjev oss eit overblikk over kor mange besøkjande Svalbard har hatt per år i perioden 1996-2007.

Auka turisme har fleire konsekvensar; meir flytrafikk, cruiseskiptrafikk og forsøpling. I 2007 vitja heile 33 000 Svalbard med cruiseskip. Førebyggjande arbeid er sett i verk, og det vert stilt krav til cruiseskipa som vitjar Svalbard. Skipa skal ha med seg lokale guidar, og ferdsel i land er strengt overvaka med tanke på å unngå slitasje.

Det er nok mange som undrast over kva som hender med søppel og avfall på Svalbard. Det vil ikkje vere mogleg å grave det ned sidan kontinuerleg permafrost vil presse det opp att. Før i tida vart det forsøkt å grave søppelet ned i fyllingar, men i dag vert avfallet sendt med båt til fastlandet. I dag er det installert matavfallskverner i alle husstandar og bedrifter i Longyearbyen. Dette er eit viktig steg for å redusere søppelmengda i byen. Elles er søppelsorteringa bra, men avfall frå gamle søppelfyllingar kan føre til farlege utslepp av klimagassar, tungmetall og miljøgiftar. Miljøgifta PCB har i fleire år vore ein miljøtrussel for svalbardmiljøet. Det har vorte samla inn om lag 250 kg PCB-olje, og i januar i år kunne sysselmannen opplyse om at dei seiste restane av miljøgifta er sendt til destruksjon.

Det vert årleg produsert 3000 tonn søppel på Svalbard. 80% av dette er frå gruvedrift og ana næringsverksemd. I dag er 3 kolgruver i drift på Svalbard. Verdas nordlegaste gruveselskap ”Stor Norske” vart grunnlagd i 1916 og driv i dag to kolgruver på Svalbard. Desse heiter Svea Nord og Gruve 7. Den tredje kolgruva på Svalbard held til i Barentsburg og er eigd av det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. Gruvedrift har fleire påverknadar på naturen; utslepp ved bruk av motorisera køyretøy og maskinar, forureining frå gruveområde som renn ut i fjorden, og sjølvsagt forureining ved forbrenning av kol. Det er også ein risiko for oljeforureining frå skip som fraktar kol frå Svalbard ut i Europa. I dag vert det sett strenge krav til utslepp til luft og vatn. Likevel er det mange som synast utvinning av kol går stikk i strid mot kva norske myndigheiter har sagt om naturforvalting på Svalbard.

Bilete av kolbrannen i Barentsburg. Ein alvorleg konsekvens av gruvedrift. Ein ser tydelig røyken som sprer seg ut frå gruva. Begge naturfoto: Per Stordrange

På Svalbard vert det gjort mykje for å motkjempe og gjere skadane av miljøtruslar mindre.
Turismen aukar; folk vil sjå det den urørte, reine naturen me finn på Svalbard. Sjølv om turismen er i stadig vekst, er det vesentleg å unngå slitasje. Det er viktig med strenge lovar som gjer det mogleg å la øygruppa forbli eit av verdas best bevara område. I Longyearbyen i dag finns det gode løysingar når det gjeld resirkulering og miljøvenleg lagring av avfall. Likevel er det dyrt å transportere alt avfall til fastlandet. Gruvedrift står for store delar av all søppel på Svalbard, og har vore svært omdiskutera blant politikarar og miljøaktivistar. I Longyearbyen ser me eit samfunn som gjer mykje riktig i kampen for ei miljøvenleg framtid. Per i dag er det gruvedrift som stiller spørsmål ved den berekraftige utviklinga norske myndigheiter ynskjer for Svalbard. Men i det store og heile; øygruppa arbeidar mot miljøtruslar og for framtida.

Den typiske turisten som vitjar Svalbard. Teikning: Guro Stordrange

Mange små bekker blir til slutt en elv

Det var en vakker sommerdag og vannet som sildrer iltert i bekken glinser vakkert i solen. Vannet i bekken får lov til å glinse så vakkert og rent, fordi det var noen som en gang tok ansvar. Ikke nødvendigvis for akkurat denne bekken, men for bekker generelt, eller kanskje mer bestemt hele jordas velvære. Noen tok ansvar og sa ”jeg vil at barnebarna mine også skal få muligheten til å oppleve gleden av å se rene, glinsende, vakre bekker renne forbi husene deres.” Denne personen var ikke den første til å si dette. Forskjellen var at hun var den første som folk faktisk valgte å høre på. Mange skritt var allerede tatt i den riktige retningen av miljøhelter som Brundtland og Al Gore.

Men denne flotte sterke kvinnen klarte å stå fram og få fram sitt budskap på en måte som gjorde at folk lyttet. Ni år tidligere, da denne unge kvinnen var en undrende pike på 13 år, hadde hun for lengst begynt å innse at de voksne ikke alltid hadde rett. At de kunne ta så innmari feil, som de nå gjorde, hadde hun aldri forestilt seg. Hun følte seg lurt, snytt og forvirret. Var det ikke de voksne som skulle vite best da? Å om ikke alle voksne viste det, så skulle vel de voksne som faktisk var blitt ledere vite det? Hun følte at hun var som ungdommen som stod der i Henrik Wergeland sin sang, med en lyseblå tiltro til landet, som nå plutselig var blitt fullstendig knust.

Ikke bare skulle de ødelegge Norges store reiselivsmagnet Lofoten, for å utvinne enda mer miljøskadelig drivstoff, kun for å gjøre den pengesekken vi kaller oljefondet enda større. Men nå skulle de i tillegg også voldta Geiranger fjorden, det vakreste stedet hun noen sinne hadde sett. Grunnen? For å bidra til at enda flere kunne sløse med strømmen så mye de bare ville. Hun hadde hørt om dette på nyhetene, men hun hadde lent seg tilbake og tenkt ”De smarte voksne kommer sikkert på banen og stopper dette snart, det er nok ingenting å bekymre seg for.” Men de smarte voksne kom aldri på banen.

Nyhetene slo henne som en knyttneve i magen, for der, kun som en liten notis gjemt mellom alt VM stoffet i avisene stod det. Mastebyggingen var blitt satt i gang og oljeboret hadde stukket seg dypt inn i havbunnen utenfor Lofoten. Hun kastet fra seg avisen så tekoppen skvulpet over. Hun kunne ikke lene seg tilbake å ikke gjøre noe, hun måtte handle!

I en god fremtid klarer jenta å stoppe boringen og monstermast byggingen. I min drømmeframtid finnes det massevis av jenter og gutter som henne, folk som reiser seg opp og gjør noe og blir hørt. For det er sånn, og bare sånn vi klarer å skape endring. Reis deg opp og hør på de som allerede står der!

Marken i det råtne eplet

2020

Jeg er omringet av grønt. Det er grønne trær og grønne planter overalt. Min første tanke er at verden har blitt helt grønn. Jeg tar feil. Så vidt.

I utkanten av alt det grønne, kan jeg skimte det blå havet. Siden det ikke er så veldig varmt, er det ikke mange brennmaneter der. Overraskende mange utenlandske, men uskyldige og ufarlige, arter har overlevd i det brutale havet.

Innimellom alt det grønne, vokser det røde tyttebær. Jeg smaker på noen. Alle er ikke sure. De små er faktisk ganske gode. Jeg smaker på mange, og kommer frem til at tyttebærene er gode så lenge de ikke overskygger den grønne stilken de vokser på.

Midt i alt det grønne og blant tyttebærene, ligger det et råttent eple. Inni eplet bor det en rappkjeftet mark. Jeg har aldri skjønt hvorfor mark bor i epler. Hva er vel vitsen med å bo i noe du spiser opp? Eller for å si det på en annen måte; hva er vitsen med å spise opp noe du bor i? Så fort som markene spiser, ville vi trengt flere epler enn vi har. Kanskje er det derfor eplet har råtnet. Det gjør motstand. Jeg tar frem et friskt, markfritt eple fra lomma og ser hånlig på marken i det råtne eplet. I motsetning til den, har jeg ikke latt eplet mitt råtne.

Jeg ser meg rundt i det grønne på nytt. Det er fint med grønt. Grønn er en vakker farge. Fremtidens farge.

atterklang

I
me bur i gamlahuset på garden når me er heime. du fer rundt i blomekjolar, eg spelar på stovepianoet og lyder etter oldeforeldrene mine i resonansen frå dei gamle veggane. i holromma bak panelet blir dei av og til med ut, gøymd i usynlege trykkbylgjer, frekvensar høgare enn dei me høyrer. oldefar min, spelemannen, det er han eg høyrer best. tonane mine er bada i klangen av den brende einradaren.

II
det som før var keisemd er tryggleik. det som var stillstand er ro. eg saknar den mellom høghusa; kjensla av å vera det einaste mennesket ein stad. gå ned til elvi, kaste stein, heilt over på den andre sida, og sjå etter kvar han landa. fara til fjells og pusta i lag med rjupene og reinsdyra eg ser, prata med sauane som gamle kjende.

III
nærleiken er ein annan heime, og slik skal det vera. i byen må me finne han sjølv. lagar me ikkje luftehol – eit fredagsrituale, ein kveldsmatklubb eller ein øl ekstra når nokon er blakke – forvitrar me i avstanden, blir munch-andlet på karl johan og obstfelderske vekkomne. heime er det annleis, der kjenner eg folk, dei nikkar og helsar på meg, sjølv om eg ikkje har budd der på fem år og dei kanskje ikkje likte meg då heller. mange hugsar eg kvifor eg for frå, men til og med dei deler eg historie med. den knyter oss saman, tek oss nærare, utan at me eigentleg vil.

IV
eg ynskte mange gonger at lærdal skulle endre seg, at det var plass til oss som var annleis. for eg visste at motsett fall, at eg endra meg, ikkje kunne skje. men eg ser no at eg kravde for mykje av den gamle bygdi. ho kunne aldri laga plass, uansett kor hardt ho prøvde. ein ven sa ein gong; «alle me var utstøytte i bygdene våre». han hadde fleire vonde minne enn meg, men var ikkje bitter; han var sjølvsikker med alvor i røysti. me kom sterkare ut, men ikkje umerkte.

V
me drøymde alltid om london og paris. røyndom veks or draumen no, du bur i paris og til hausten fer me vest for å gjera britar av oss, nett som me hadde tenkt. me må laga nye tankar for dei neste åra; når me skal gifte oss, kor mange ungar me skal få, og kvar me skal bu. kva kunst me skal satse på, kven me skal bli kjende med. det er slik me verkar, me legg planar og jaktar dei, som om det sto om livet.
og sjølvsagt står det om livet. det er dette som er livet. når ambisjonen er å aldri døy, er det inga tid å miste. me er unge, me må vera der det skjer. det nyttar ikkje å sitja i oslo viss london byggjer den nye verdsordenen.

VI
men stativet lerretet mitt står på, er dét eg har fått frå besteforeldra mine. dei har vore bønder og handtverkarar, husmødre og arbeidsfolk. og når eg sler meg ned, lyt eg veta at eg fører den arven vidare. ungane mine må forstå kvardagen dei kjem frå, tidi, landet og jordi. om dei kan få den innsikti utan å bu i noreg, veit eg ikkje. men eg ser noko når det går stein i haugsgjel, som eg ikkje ser andre stader. når elvi fløymer, eller eg står øvst på freibotnfjellet og speglar meg i fjorden. det er ikkje noko spegelbilete, men likevel er det meg eg ser.

VI
så kanskje, når dei store stormane ligg attom oss, me prøver til att. om ikkje det går an, berre nokre månader i året, å bu under fjella. eg var aldri roleg i lærdal før. sjeldan no heller, men eg er ikkje så dregen ut som då. eg leitte febrilsk etter stader der folk skulle forstå meg og likne på meg – eg har funne nokre no. det er ikkje folk sin feil at dei aldri forsto meg, ikkje min heller. det berre er, som elvi, jordi og fjella. det er og skal vera. resonansar og løynde frekvensar.

Ei bygd der draumar blir drukna

Mange forventar at eg skal snakke om dårlege bussforbindelsar og kino berre éin gong i veka når eg nemner at eg ikkje vil flytte heim igjen. Joda, dei har for så vidt eit poeng, men det er ikkje dette som er utslagsgivande for kor eg vel å busetje meg i framtida. Eg flytta heimafrå som 16-åring og har aldri tvilt på avgjersla mi. Kvifor skal eg bu i ei bygd der målet er å ta frå innbyggjarane livsgleda? Eg vaks opp med rå asfalt, blod og kvite veggar – det var slik det kjendes i alle fall, innvendig. Ein barndom bygda stal frå meg, og som eg aldri vil få tilbake.

Eg hugsar blikka i nakken og den vondskapsfulle latteren som ljoma i klasserommet frå tid til annan. Eg drøymde at eg ein dag skulle sleppe å sjå veggane igjen. At eg ein dag skulle vere vekke, gløymd, og at delen av meg ein dag skulle forsvinne frå klassebiletet. Men korleis forlét ein heimen sin? Korleis forlét ein familien sin? Jo, ein minner seg sjølv på at familien eine og aleine er ein grunn til å fortsette kampen mot depresjonen og å flytte derifrå.

Det viktigaste bidraget ein liten kommune kan gjere for å få folk til å vende heim igjen er ganske enkelt å skape trivsel. Eg saknar familien min kvar einaste dag, men eg klarer ikkje å vende heim til ein kommune eg har så mange negative assosiasjonar til. Eg kunne levd med eit lågt velferdstilbod, men eit liv utan trivsel? Aldri i verda. Tanken på å vende heim til ei bygd med dårlege vegar er ikkje så gale, men tanken på å vende tilbake til vegar drukna i barnegråt er verre. Korleis skal eg kunne bygge ei framtid ein stad eg ikkje føler meg trygg på at mine framtidige born skal bli teken vare på? Kven vil bygge framtida si i ei bygd der draumar blir drukna på skulevegen?

Ei god framtid for meg vil vere ein stad der eg får utfolde meg sjølv utan å bli trakka på. Der eg kan smile til folk utan å bli sett ned på. Ein stad der eg kan vere lukkeleg. For i all hovudsak er det ikkje dei moderne skulebygga og det skinnande kommunehuset som skapar trivsel, men den blide læraren og den hyggjelege politikaren. Smil skapar trivsel. Smil reddar liv. Vi treng ikkje meir velferd i Noreg, vi treng kommunar som kjempar for individa igjen. Vi treng kommunar som sørgjer for at borna i det heile tatt vil leve til 2020.

Å nøye seg med å være 4'er

Det norske samfunnet anses som å være et av de beste i verden. Her i landet hersker freden, og menneskene som bor her har stort sett friheten til å gjøre – og ikke minst være – den de vil. Gjennom hele livet så får man støtte fra samfunnet; denne støtten kommer blant annet i form av gratis grunnskole- og videregåendeutdannelse, og så lån og stipend fra man begynner på videregående frem til man er ferdig på universitet. Når man så skal ut i arbeidslivet har man også krav på jobb, med et minimumskrav på lønn. Her i Norge blir vi blir rett og slett skjemt bort, og får nærmest ting servert på et gullfat. Men jeg mener at det er noe som mangler blant mange norske, og det er konkurranseinnstinktet.

For litt siden ble det funnet ut at hver 3. videregående elev dropper ut før han eller hun er ferdig på videregående. Det vil si at om en videregående skole har 600 elever totalt, kommer sannsynligvis rundt 200 av dem til å droppe ut før de er ferdige. Hva i all verden er det som har gjort at den norske ungdommen ikke “gidder” å gjennomføre grunnutdanningen sin? Hvorfor har det blitt slik at de tre siste årene av grunnutdanningen plutselig anses som “unødvendige”?

Sannheten er at det norske utdanningssystemet mangler konkurranseinnstinkt. Lærere “gidder” ikke å utfordre elevene, og en 4’er anses som å være “helt greit”, og til og med ganske bra. I England så tilsvarer en 4’er en C+/B-, noe som knapt er over den “akseptable” grensen (en ‘C’). Elever blir hele tiden oppfordret til å oppnå en A/A+, tilsvarende en 6’er i det norske skolesystemet. Hvorfor er det slik at så mange norske elever ikke gidder å strebe for å oppnå 6’ere?

Det er rett og slett fordi de ikke trenger det! Elevene trenger aldri å oppnå noe bedre enn en 4’er fordi han eller hun uansett er garantert en jobb i samfunnet. Hvorfor i all verden skal en som ønsker å bli lege jobbe for å oppnå en 6’er i snitt, når han eller hun likevel kommer inn på medisinlinjen med en snittkarakter på 4? “Hvorfor gjøre mer enn det som er strengt tatt nødvendig?” – Er dette virkelig den innstillingen det norske samfunnet vil at vi skal ha?

La oss referere til det engelske samfunnet. I England så er det hele tiden en konkurranse om å få de beste jobbene. Om man vil utdanne seg til å bli advokat så holder det ikke med middelmådige karakterer. Hvorfor? Fordi det er så mange studenter som søker på én studielinje at universitetene har “råd” til å velge de som – utifra karakterene – er villig til å yte sitt beste. Med andre ord så holder det ikke med C’er (4’ere) – man må yte sitt beste!

En annen ting som jeg mener mangler på skoler i Norge er engasjement fra lærerne sin side. Jeg var i desember på hospitering på en lokal videregående skole, og der skulle vi følge undervisningen til en utvalgt klasse i to dager. Det jeg opplevde i løpet av de to skoledagene var sjokkerende: lærerne kom sjeldent tidsnok til timene, og engelsktimen begynte blant annet med at elevene sang julesanger. Det sistnevnte sluttet min skole med når elevene begynte i 7. klasse, og det førstnevnte synes jeg rett og slett var bevis på hvor lite engasjerte lærerne var. Jeg merket – bare i løpet av de to dagene – at jeg mistet interessen i å jobbe med skolefagene. For si meg dette: hvorfor skulle jeg gidde å engasjere meg i timene og skolearbeidet mitt, når lærerne selv ikke giddet å gjøre stort mer enn å fortelle oss hvilke sider i boken vi skulle gjøre? Jeg mistet rett og slett lysten til å lære.

Min drøm for framtiden er å studere – for så å jobbe og bo – i utlandet. Jeg vil studere på en skole der man alltid har lyst til å yte sitt beste, der man stadig jobber for å utvikle sine egne ferdigheter og oppnå ens potensiale. Jeg vil bo og jobbe i et samfunn med stabile forhold, et sted hvor jeg kan dra hjem på slutten av dagen uten å bekymre meg for at huset eller leiligheten min kan ha blitt brent ned eller sprengt i stykker. Jeg vil ha en jobb som stadig utfordrer meg på nye måter, en jobb der jeg ikke “nøyer” meg med å være kontorassistent, men drømmer om å bli leder eller sjefsansvarlig.

For hvorfor skal man nøye seg med å være en 4’er, når man kan være en 6’er?